Alle verdens problemer
Skaperen utstiller faktisk en “teatralsk forestilling” foran meg der alt, skuespillerne og alt sammen, er dukker, bortsatt fra meg.
Derfor, når jeg prøver å føre dem nærmere ham, korrigerer jeg egentlig meg selv. Hele verden er en del av sjelen min, knuste og splintrede beholdere, oppsplittede ønsker som er bortspredt fra meg i ulike retninger. Og nå må jeg føre dem nærmere sammen igjen.
Hvis jeg hadde vært sterk nok, ville skaperen ha latt meg føle sorgene deres som mine egne. Men for å gjøre arbeidet lettere for meg, sender han meg følelsen av problemene “deres” for at jeg skal arbeide med dem. Men hvis jeg ignorerer dette arbeidet, kommer jeg selv til å føle at jeg har problemer.
Det er derfor jeg ennå oppfatter hele verden “fra sidelinjen”, for da er det enklere for meg å bearbeide den. For hvis elendigheten til alle menneskene som dør av sult, i krig og andre katastrofetilstander ville ha manifestert seg i meg, hvis jeg hadde konsentrert alle de tomme beholderne mine selv i liten grad på vår verden, ville jeg ikke ha tålt presset.
For å forhindre dette ble disse beholderne separert fra meg og gitt til meg for å føle dem som fremmede for at jeg gradvis, etter hvert som jeg blir sterkere, skal føre dem nærmere meg selv. Da, iløpet av tilnærmingen, finner jeg ut at de ikke har problemer, at de tvert imot er korrigerte og opplever nytelse. Baal HaSulam skrev om dette i artikkelen “The Creator`s Concealment and Revelation” (“Skaperens dølgsmål og avdekkelse”).
Det finnes ikke noe alternativ. Jeg klarer ikke å absorbere alle verdens sykdommer, selv om vi snakker om mine beholdere, mine ønsker.
Vi skjønner bare ikke at en høyere barmhjertighet faktisk skjuler seg i knusingen av beholderne. Til sist oppnår jeg, takket være den, en beholder som er istand til å innhegne hele virkeligheten, alle skaperens lys; men jeg føler aldri denne tomme beholderen slik den er, fordi det er umulig å utstå denne følelsen.
Et menneske makter knapt nok å holde seg oppreist med alle problemene sine, selv på den lille scenen vi har. Så hva kan vi si om hele det tomme Malchut i den uendelige virkeligheten. Et menneske får enkelte ganger en liten dråpe av den tilstanden, “opplysningen av Malchut“, en forferdelig følelse av et gapende tomrom…
Vi fikk imidlertid knusingen av beholderne for å hjelpe oss og er nå istand til å gjennomgå en rekke stadier og å gradvis samle dem sammen. Og når jeg fører en ekstern del nærmere meg i prosessen, blir denne bitre “frukten” søt og da legger jeg den i “kurven” min til den er fyllt med fruktene fra kunnskapens tre.
Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/8/13, Writings of Baal HaSulam