Spørsmål: Antyder begrepet “egoisme” et spesielt ønske, eller virkeliggjørelsen av dette ønsket? Dersom jeg, for eksempel, ønsker å ta noe fra noen – innebærer det at jeg har et ønske. Jeg kan bearbeide det. Saken er en helt annen om jeg faktisk tar det fra ham.

Svar: Vi snakker ikke om handlingen, men om den faktiske intensjonen. Når du ønsker å ta noe fra noen, å virkeliggjøre noe på andres bekostning og nyte det for din egen skyld, ved at du forårsaker å skade andre – så er dette egoisme. Det å ganske enkelt nyte noe er ikke egoisme.

Egoisme er når våre handlinger rettes mot å tilfredsstille oss selv og skade andre ved å gjøre det; uansett om det gjelder mennesker eller naturen.

Alle handlingene vi utfører er, praktisk talt, egoistiske. De virkeliggjøres enten i likevekt med naturen, samfunnet og mennesker – eller imot dem, siden vi ikke lever alene i et vakum, men i omgivelsen som omslutter oss.

Jeg må alltid ha en vennlig holdning overfor andre i tankene mine. Dette kommer hovedsakelig fra oppdragelsen. Hele holdningen min mot den levende, den organiske og den uorganiske virkeligheten, holdningen min mot naturen og hele universet blir helt annerledes, velvillig og barmhjertig.

Vi begynner å oppfatte og forstå krefter og lag som tidligere var skjult for oss i naturen og i rommet rundt oss. Vi avdekker naturens form og mønster, dens indre betydning, planen, der vi eksisterer og utvikler oss mot vår vilje. Da når vi nivået der vi virkeligjør vår egen deltakelse, vår skjebne og vårt mål.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #7, 14/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig på Zohar leksjonene å bruke det samme samholdspunktet vi oppnådde på kongressen i desember?

Svar: Samholdspunktet vi da oppnådde er allerede borte, det har skjult seg og er utslettet fra vår fornemmelse. Og det bør ikke bedrøve oss. Vi bør ikke forsøke å holde fast ved det med makt. Det eneste vi trenger er å ta varmen og entusiasmen fra den spirituelle oppløftelsen, for at det kan gi oss den grunnleggende tryggheten vi behøver. Vi kan ikke henge i løse luften.

Det er på tide å tenke på et nytt samholdspunkt. Forbindelse betyr ikke å gi klemmer og holde hverandres hender. Samhold bestemmes av hvor mye jeg er istand til å frakople meg fra meg selv. Ingenting fra meg selv er nødvendig i forbindelsen med andre; i så fall ville det ikke være noen form for forbindelse. Jeg er ikke istand til å knytte meg sammen med andre. Det er kun “anti-meg” som må ta del i forbindelsen, der jeg endrer meg selv til det motsatte av det jeg har i tankene og følelsene – fra alt det jeg kan og vet.

Først og fremst trenger jeg å annulere mitt “jeg”. Da får lyset som endrer bearbeide meg og jeg knytter det som blir igjen sammen med tilstandene mine venner har dannet. Dersom vi finner punktene inni hjertene våre, inni egoet, oppdager vi da sammen samholdet mellom oss – med hjelp av lyset som endrer – som snur dem fra helligdommens bakside til helligdommens ansikt. Denne forbindelsen, når vi knytter oss sammen, er verdig tilslutningen med de rettferdige – med de høye sjelene.

Vi oppdager forbindelsen med dem og er klar til å betro oss selv til dem, så de kan ta vare på oss. Det skjer fordi vi nå har kontakt med dem. Tidligere fantes ingen kontakt. De snakket simpelthen bare til oss fra et sted langt borte. Da får vi se hvordan Zohars forfattere, Rabash og Baal HaSulam tar seg av oss og løfter oss.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En “rettferdig” person er, i følge læren om kabbala, en som rettferdiggjør skaperen, forstår årsakene og naturen til sin egen forfatning og lett kan dele tilstanden sin opp i deler av årsak og virkning.

På samme tid kan han oppleve en tilstand der han er i dobbelt skjul fra skaperen. Hvordan er dette mulig? Hele poenget er at det skjulte og avdekkelsen bestemmes kun av ens holdning mot skaperen der han er “godhet som gjør vel”. Det har ingen betydning om jeg har en god eller dårlig følelse. Det som er viktig er hvordan skaperen avdekkes for meg. Det er viktig for meg å avdekke ham som godhet som gjør vel – og ikke å nyte godheten hans egoistisk – for det er to forskjellige ting.

Si at jeg er diabetiker og du gir meg sukkertøy. Siden jeg er veldig glad i søtsaker, er det bra. Men i følge holdningen din, er det ikke bra. Så alt avhenger av holdningen jeg tilegner det. Det som smaker søtt for egoismen din, kan være bittert når vi betrakter holdningen din.

Å oppdage den doble skjultheten er derfor å fornemme alle disse skillelinjene: Jeg hever meg over ønsket om å motta og iakttar det utenfra. Da ser jeg at det inneholder en egoistisk intensjon som føles godt, men giverønsket – intensjonen om å påvirke – ikke føles så bra. Dette er skaperens doble skjulested.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”: Når han oppnår skapelsens mål og skaperen tar imot nytelse fra han, vil menneskets essens som er kledd inn i hans tilfredshet kunne ta imot fullstendig evighet, akkurat som han, siden dette er hans vilje. Slik har han blitt belønnet med frihet fra dødsengelen.

Baal HaSulam knytter begrepet frihet til oppfattelsen av virkeligheten. Vi lever i en verden full av krefter. Det finnes ingen materie; den fremstår for oss kun gjennom påvirkning av ulike krefter som stabiliserer denne følelsen for oss.

Jeg opplever den uorganiske, organiske, animalske og menneskelige naturen i alle sine former og på ulike måter. Disse fire kategoriene som fyller mitt følelsesområde er krefter som avdekkes i mitt ønske og som tiltrekker seg, som på en skjerm, bildet av den tredimensjonale, varierte verden.

Dette skjer fordi mitt ønske om å ta imot deler den generelle giverkraften, også kalt lyset, inn i mange typer og nivåer av interne reaksjoner. I det store og det hele skaper dette bildet av den verden der jeg føler og ser alle disse handlingene.

Fra starten av ble jeg derfor gitt en følelse som jeg ikke trengte forberedelser for å oppnå. Jeg har allerede et ønske om å ta imot, og inni det føler jeg verden. I tillegg til dette ser jeg store prosesser innenfor den uorganiske, organiske og animalske naturen, og også mellom disse nivåene. Det handler faktisk om vår indre virkelighet, men vi henter navnene til objektene og fenomenene i den fra det laveste nivået i henhold til prinsippet om grenene og roten.

Jo høyere jeg løftes, jo nærmere kommer jeg lyset gjennom lagene som finnes i mitt ønske. På det laveste nivået ser jeg et bilde av denne verden. Deretter løfter jeg meg til det neste nivået, til ønskene som er nærmere lyset, og disse kreftene står foran meg i form av Partzufim, virkeligheter, og Sefirot. Deretter ser jeg sammenhengen mellom grenen og roten i alt, og i henhold til dette kaller jeg formene som jeg føler for ønsker og forholdet mellom kreftene for lignende navn fra vår verden. Slik blir grenenes språk formet.

Gjennom å løfte seg til det spirituelle nivået, endrer ønskene mine seg. Det er med andre ord slik at jeg endrer meg, og slik løftes jeg til nivået som tilsvarer denne endringen og oppnår likhet med skaperen. Selv om dette kun er det første av de 125 stegene (1/125), eksisterer jeg allerede på dette nivået.  På det neste nivået eksisterer jeg allerede på nivået 2/125. Det betyr at jeg tar på meg en form som ikke forsvinner. Alt er rettet mot giverkraften, akkurat som lyset. Jeg henger fast i det. Jeg er den samme beholderen som den fyller. Slik befinner jeg meg allerede i evigheten, i skaperen. Jeg har tatt steget inn på hans område gjennom mine ønsker, og dette er et løft til det levende nivået, flukten fra “dødsengelen”.

Det er samtidig slik at det ikke forstyrrer meg at mitt første nivå befinner seg i min oppfattelse hele tiden, helt fram til løftene tar slutt. Jeg må løftes til dette punktet og bli værende der, for når jeg korrigerer mine ønsker er det fra dette nivået jeg må begynne løftet hver eneste gang. Jeg kan ikke bare løftes fra det nåværende spirituelle nivået til det neste. Jeg må falle og akseptere enda et tillegg til det korrupte ønsket, og deretter løftes til det samme ønsket på et høyere nivå.

Alle de korrupte ønskene utvikler seg fra det laveste nivået. Siden kreftene i filteret av mine ønsker også viser bildet av denne verden, må dette bildet derfor hele tiden stå foran meg. Gjennom å føle det kan jeg løftes videre oppover stigen, fra det ene nivået til det andre, helt til Ein Sof.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 12/01/2012, “The Freedom”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel - Inga kommentarer →

Spørsmål: Itillegg til den gode atmosfæren vi opplever iløpet av gruppedynamikk og gjensidig påvirkning mellom mennesker, oppstår ulike former for følelsesmessig agitasjon som hat og forskjellige konflikter…

Svar: Jeg tror at slike ting vil oppstå mer og mer. For å kunne komme til enighet og balanse med naturen og med hverandre, har vi behov for en stadig voksende egoisme – til den grad at vi kan trenge inn til de dype lagene av vår gjensidige samhørighet med naturen. Ved å heve oss over det og knytte oss sammen over en så stor motstand, oppnår vi større nytelse, sterkere utstråling av energi og en mer betydningsfull avdekkelse av naturens indre deler.

I vårt samspill med hverandre, spiller egoet rollen som den som setter seg på bakbena, den elektriske motstandskraften som oppstår mellom oss. Jo større motstanden er, jo mer energi produserer vi.

Derfor bør avdekkelsen av egoismen bli større for hver gang og motstanden bør bli sterkere og mer levende. Når vi hever oss over dem, gjennomborer vi naturens mest betydningsfulle dypsindighet. Det er med dette verktøyet vi vil føle den underliggende naturen, på grunn av et stadig større hat som kommer til syne, manglende harmoni og misforståelser mellom oss, som river oss fra hverandre på ethvert nivå og ved enhver anledning.

Dersom vi på trass av alt dette knytter oss sammen, blir samholdet vårt over motstanden selve verktøyet som lar oss oppnå harmoni med naturen. Vår harmoni vil være basert på vår helhetlige samhørighet med naturen, mens dybden av vårt samhold med den, vår forståelse av den, vil avhenge av beseiringen av motstandskraften som oppstår mellom oss.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 12/12/11

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kjærligheten som avdekkes for oss i læren om kabbala er et naturprinsipp. Vi må se på det som den fundamentale kraften. Uten den ville ingen livsform kunne oppstå.

To gjenstander eksisterer kun i egenskap av gjensidig påvirkning, gjensidig medfølelse, balansen mellom dem i forhold til likhet i form og gjensidig tiltrekning. Selv på det uorganiske nivået eksisterer motsatte deler – protoner og elektroner – sammen i et system som kalles et atom, en molekylie osv.

Når de knyttes videre sammen, begynner de å arbeide sammen på det organiske nivået – med fotosyntese og andre mekanismer de har iboende i seg. En utveksling av substanser og systemer tilslutter seg – og mellom dem oppstår en gjensidig kalkulasjon med hensyn til de andres interesser. De har tross alt ikke noe eksistensgrunnlag uten to krefter: tiltrekning og frastøtelse, mottakelse og påvirkning (giveregenskap).

Videre, på det animale (levende) nivået, eksisterer ikke disse systemene av mottakelse og påvirkning sammen innenfor en enhet. Her befinner de seg mellom ulike kropper som må forene seg og knytte seg sammen for å produsere etterkommere. De er avhengige av hverandre, hjelper hverandre – og livet fortsetter i egenskap av det.

Selv om det foreløpig skjer instinktivt, som følge av naturens gang, ser vi allerede hvordan to motsatte krefter påvirker hverandre i balanse. I sin helhet er hele komplekset av det uorganiske, organiske og levende nivået i naturen fullstendig i balanse og alle delene er avhengige av hverandre.

Mennesket, derimot, er veldig forskjellig fra disse systemene. Tiltrekningskraften, mottakeregenskapen er sterkt dominerende og blir til en ond egenskap som ikke er i balanse med godhetens egenskap. Dette skiller mennesket fra det animale nivået. Det viser seg nøyaktig i den onde egenskapen innprentet i oss, som ønsker å forbruke mer og mer, å tilegne seg og å herske. Som resultat blir vi sterkere enn naturen, selv om dette i virkeligheten er en smålig fordel.

Naturen er tross alt vis – og de to motsatte kreftene i den er balanserte. For å forårsake generell framgang aktiveres disse kreftene, den ene etter den andre, for å utvikle dem og samtidig ivareta den generelle balansen. Mennesket, derimot, tårner over det animale nivået, over balansen – som et spir – og hever seg eksponientelt høyere og høyere.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Tidligere var det slik at det kun var de som ønsket å forstå meningen med livet og hensikten med det hele som kom til kabbala. De lurte på hvorfor vi blir født, hvorfor vi dør, og hvorfor vi må gjennomgå så mange vanskeligheter i livet.

Mennesket ønsker å få greie på dette, og selv om man er velstående materielt sett, vil han fortsatt bære med seg disse spørsmålene fordi de kommer fra det kommuniserende nivået, ikke det animalske. Mennesket er ikke som en hund; om man plasserer det på et femstjerners hotell vil han fremdeles ikke føle at han har det bra og vil likevel ønske seg noe mer for sjelen.

Dette ser vi helt tydelig i Europa. Før krisen brøt ut hadde de rikeste og mest utviklede landene de høyeste selvmordsstatistikkene. Nå som disse landene opplever en krise, vil selvmordstallene reduseres. Menneskene vil igjen begynne å sette pris på livet og nye ønsker vil vekkes. Selv et lite ønske om forbedring vil gi menneskene en følelse av liv.

Uansett hvilket velstandsnivå mennesket befinner seg på, opplever man alltid smaker gjennom kontraster. Menneskene liker å minnes tidligere lidelser da de sultet, og hvilken smak de opplevde av et gammelt stykke brød fordi smaken er avhengig av mangelen.

I dag er kabbala for alle, ikke bare for de som ønsker å oppnå en opphøyet visdom, men for alle som faktisk ønsker seg et bedre liv. Krisen har spredt seg over hele verden. Ondskapen har blitt global, ikke lokal eller nasjonal slik den var i tidligere generasjoner. På grunn av dette søker menneskene årsaken til denne ondskapen.

Tidligere generasjoner led også mye, men dette var lidelser på de uorganiske, organiske og animalske (kroppslige) nivåene. Dagens problemer er verdensomfattende og påvirker alle, derfor tvinger den menneskene til å lete etter svar. Det er derfor mennesker kommer til kabbala for å forbedre sin situasjon. Her blir de møtt med en forklaring som kort oppsummert kan sies i én setning: Du kan kun nyte det å gi, kun gjennom kjærlighet for andre!

Mennesket ønsker å nyte tusenvis av ulike ting i denne verden, men får følgende beskjed: Beklager, men festen er over, og du vil ikke kunne nyte det. Faktum er at nytelsen før dette kun ble brukt som et agn, for å vekke deg for å kunne øke ditt ønske. For å få dette til ble du gitt underholdning, biler, reiser og ulike andre fristelser slik at du skulle ønske å nyte mer og mer.

Nå er alt dette over. Du vil ikke få en anledning til å nyte mer. Krisen vil frata deg alle materielle nyanskaffelser, og det vil ikke være noe igjen. På den andre siden slutter en helt å føle noen som helst nytelse. Selv om du er i stand til å betale og nyte alt som er mulig, vil du ikke føle at det smaker noe.

Dette er utviklingsnivået som vi nærmer oss nå uten å være klar over det, og til slutt viser det seg at vi ikke er i stand til å nyte. Dette er det egentlige problemet i verden! Alt finnes i overflod, og vi er i stand til å oppnå en så god materiell framtid at alle vil kunne få alt de trenger: hus, ferier, god mat og så videre. Det er likevel slik at menneskene ikke vil finne glede i et slikt liv.

Vi nærmer oss en tilstand der nytelsen kun kan være felles og global. Det gjensidige samholdet mellom oss som nå blir avdekket gjelder ikke penger, men nytelse! Jeg vil ikke være i stand til å ta imot nytelse før jeg klarer å tilfredsstille deg.

Likevel hater jeg deg og er klar for å rive deg i fillebiter! Hvordan kan det ha seg at jeg skal tilfredsstille deg før jeg tilfredsstiller meg selv? Betyr det at jeg må elske deg først? Det er rett og slett helt forferdelig! Uten det kan jeg likevel ikke nyte livet eller føle, selv bare litt, at jeg har noe mer enn et hundeliv. En hunds liv er et liv der jeg kun tilfredsstiller mitt eget ønske, men ikke føler noen nytelse. Jeg har alt jeg trenger hele tiden, men likevel føles det som om jeg ikke har noe som helst.

Disse tilstandene blir avdekket for oss fordi det menneskelige nivået av ønsker blir avdekket inni oss, og det er høyere enn de uorganiske, organiske og animalske nivåene. Slik kan det ha seg at vi har alt vi ønsker oss i den materielle virkeligheten, og likevel føler at døden er bedre enn dette livet.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/11/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Krise - Inga kommentarer →

Shamati #72: Tillit er det lyset kler seg inn i, også kalt “liv”. Det er fordi det finnes en regel som sier at det ikke finnes lys uten Kli (beholder). Det blir videre fortalt at dette lyset, kalt “livets lys” ikke kan kle seg inn selv, men må kle seg gjennom et Kli (ønske). Kliet der livets lys er kledd inn kalles vanligvis “tillit”. Det betyr at han ser at han kan gjøre alle vanskelige ting.

Det betyr at om vi ikke oppnår den tilstanden som kalles tillit, vil vi heller ikke være i stand til å avdekke det øvre lyset. Det er fordi lyset oppnås og oppleves i denne beholderen av tillit, det vi si at vi må være sikre på at det står i vår makt å gjøre dette og at det kun er avhengig av oss. Om denne indre følelsen vekkes i oss, vil vi garantert lykkes og avdekke lyset.

Livsnivået defineres av i hvilken grad man har tillit, og jo sterkere denne følelsen av tillit er, jo mer lys vil avdekkes inni den. Vi befinner oss i et hav av uendelig lys allerede nå, men på grunn av at vi ikke har tillit, beholderen for å avdekke lyset, føler vi at vi befinner oss i denne bittelille tilstanden – i et svart, sentralt punkt, som gir oss den svakeste følelsen av liv som finnes, og den kalles “denne verden”.

Om vi ønsker å oppnå en større livsfølelse i stadig økende sfærer, helt til den siste, uendelige, ubegrensede sfæren, er dette kun avhengig av hvor sikre vi er på at vi vil oppnå den kun innenfor vårt samhold.

Det finnes ingen tvil eller mangel på selvtillit, slik som tanker om at dette ikke er den riktige tiden å gjøre det på, at vi kanskje kan gjøre det i morgen eller dagen etter. I det øyeblikket vi oppnår denne tilliten sammen, vil vi øyeblikkelig bryte gjennom Machsom.

Selv følelsen av vårt liv her i denne verden, er avhengig av følelsen av tillit. Jo større tillit vi har til den, jo større vil følelsen av materielt liv være.

Lyset og våre egoer leker med hverandre og vi befinner oss i midten, mellom dem. Alt er avhengig av vårt nivå av tillit: om vi er i stand til å løfte oss over egoismen hvert eneste øyeblikk og holde fast på lyset, strebe etter å bli lik det.

Denne krigen stanser ikke ett eneste sekund, for så snart vi løfter oss over en viss tilstand, jo større blir det egoistiske ønsket som nå avdekkes for å gi oss muligheten til å løfte oss over det igjen til et enda høyere nivå. Det er derfor vi må utføre et konstant indre arbeid.

Vi må forstå at alle nedturene blir gitt oss for at vi skal overkomme dem, og på denne måten oppnå ubegrenset tillit. Den eneste løsningen her er å skille oss fra oss selv og holde fast på gruppen. I den må jeg finne den mektige kraften som kan sluke meg og lede meg til det neste nivået, akkurat som et barn i mors mage, AHP av den øvre.

I den grad jeg klarer å holde fast på denne heisen, vil den hele tiden løfte meg til høyere nivåer. Jeg må bare holde fast i den hele tiden, over min egoisme, som vil plage meg mindre og mindre.

Min oppgave er kun å løfte meg over det å få og over til det å gi, tro over fornuft, og denne handlingen er kun mulig i gruppen. Jeg vil hele tiden forsøke å gjøre dette, mens egoet mitt vil kaste meg til side, forstyrre meg med trivielle ting, og deretter med ting som er enda større og viktigere, helt til jeg til slutt klarer å løsrive meg fra det og til og med slutte å føle hvor langt jeg har kommet.

Dette er hva hele vårt arbeid består av. Om jeg ikke hvert eneste sekund opplever meg selv dypere i gruppen, i samfunnet og i den felles tilliten som vi oppnår sammen, da kommer jeg ut av min beholder, vårt felles ønske for å avdekke den spirituelle virkeligheten og jeg oppnår ingenting. Det er slik jeg mister tilliten.

Hele vår tillit er basert på at mennesket holder fast på gruppen og der finner kraften som hele tiden lar han oppnå høyere spirituelle nivåer.

Fra forberedelsessleksjonen til Arvut-kongresen 5/12/2011

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Essence of Religion and It’s Purpose”: Det viser seg at vårt endelige mål er å kvalifisere oss til å oppnå han, for at han skal bosette seg i oss. Dette målet er bestemt, og det er ingen mulighet til å omgå det siden hans veiledning overvåker oss uansett hvilken av de to veiene vi går; det vil si lidelsens vei eller Toraens vei.

Det finnes en øvre kraft som har skapt ønsket om å få og som har utviklet det. Den ga ønsket alt det trengte for å vokse, men når det ble større oppdaget det plutselig at det ikke følte seg så bra og at det faktisk ikke fikk oppfylt ønskene sine. I sin spede ungdom, mens det vokste opp, var alt som det skulle være: Det fikk alt det ønsket seg. Da ønsket det seg enda mer, og fikk det også. Nå når det er blitt voksent er alt annerledes; Det får ikke automatisk tilfredsstillelse. Tvert imot, jo mer det ønsker seg, jo mindre får det. Ønsket tenker derfor: “Hvem eller hva er det som er årsaken til denne negative følelsen?”

Menneskeheten er inndelt i flere kategorier når det gjelder dette spørsmålet. Vi har 99 prosent som helt enkelt bare fortsetter, som tiltrekkes av det gode og forlater det onde, og nyter livet så mye som mulig. Det er også de som går i gang med å lete etter sannheten, det vil si å lete etter årsaken til det som skjer.

Mennesket prøver å forklare denne kontrasten gjennom lederskapet som endrer seg så dramatisk når det vokser opp. Først behandler alle han bra helt til den virkelige endringen kommer, og da krever alle noe fra han og behandler han dårlig. Denne kontrasten og denne konflikten er veldig forvirrende, og det er da enkelte begynner å lete etter en løsning. Den øvre kraften som skapte ønsket om å ta imot og som har utviklet det til en mektig egoisme, kan til slutt lede det til den riktige tilstanden.

Dette er to krefter som handler i virkeligheten og som hjelper oss til å oppnå denne tilstanden. Det er én kraft som drar og én som dytter. Det egoistiske ønsket elsker nytelser og hater lidelse. Det elsker med andre ord tilfredsstillelse og hater tomhet. Det kan derfor styres gjennom disse to tilstandene. Når det er tomt, springer det avgårde for å lete etter tilfredsstillelse. Når det er tilfredsstilt, blir det tiltrukket av det. Ved å bruke disse to tømmene på seletøyet kan vi gjøre alt vi vil med ønsket.

Hva er så vitsen om ønsket adlyder skaperens tømmer hele tiden? Det uorganiske, det organiske og animalske nivået utvikler seg tross alt på denne måten, så hva trenger vi skapningen for? Om det var slik ville det tross alt ikke finnes noen som er unike, og mennesket ville da også blitt styrt av nytelser og lidelser i livet. Originaliteten og det unike ved skapelsen, ved virkelighetene, ved skapningene kan kun bli avdekket i unike skapninger som klarer å handle mellom disse to “tømmene”.

Dette gjelder selv om ønsket hele tiden adlyder den øvre veiledningen og ikke har noe annet sted å gjøre av seg, siden kreftene omslutter han fullstendig selv om de er skjulte. Det viktigste er at disse skapningene ønsker å oppnå handlingene til disse kreftene: Hva er de? Hvorfor finnes de? Hvilke ønsker påvirker de? De ønsker å forstå systemet som de selv er en del av, og i henhold til det begynner de å forstå hvem det er som styrer deres ønsker. I henhold til prinsippet “Gjennom dine handlinger kjenner vi deg”, oppnår de det styrende sinnet, kraften som styrer i skapningen.

Når vi vokser opp og oppdager de to kreftene som styrer oss, den positive kraften og den negative, når vi ser “tømmene” som kontrollerer våre handlinger, er dette et godt tegn. Det betyr at vi har beveget oss videre fra de 99 prosentene til den ene unike prosenten som skapningen var ment for.

Når vi oppdager skaperens giverkraft i form av lidelse og nytelse, det gode og det onde, kulde og varme, sult og metthet, må vi forstå at alt skjer for å gjøre oss oppmerksom på at skaperen er den absolutte gud. Læren om kabbala er læren om avdekkingen av skaperen, avdekkingen av hans handlinger. Derfor studerer vi oss selv konstant: “Hvem er jeg og hva er jeg? Hele virkeligheten, også gruppen, er inni meg.” Til slutt vil jeg oppdage dette dypt inni meg.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 28/11/2011

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →

På hvert nytt utviklingsnivå får jeg en ny “innsprøytning” og ser etter redning for hjelpesløsheten. Motgang renser meg, ydmyker det egoistiske ønsket mitt og fører meg til godhet, som er den riktige avgjørelsen og handlingen. Men alt skjer under et styrtregn av motgang og lidelse.

På den annen side kan jeg ta i bruk alternative hjelpemidler (krefter og situasjoner) som lar meg gjennomgå korrigeringsprosessen uten å avvente problemer. Forskjellen ligger i bevisstheten og besluttsomheten mot skaperen.

Enten kan jeg krype opp motbakkene til de når som helst vekker et nytt ønske i meg, eller jeg kan sette i gang et behov om selv å rykke framover. Jeg søker etter tiltrekningskraft og sjarm i min lengsel etter skaperen og giverkraften.

La denne tiltrekningskraften drive meg forover med større styrke enn presset jeg føler bakfra. Jeg vil selv være den som avgjør hastigheten på utviklingen min ved å bevege meg raskere enn det som ble bestemt i skapelsesplanen som ansporer meg. Det sies at slik er jeg en “som vekker daggryet, daggryet vekker ikke meg”.

På dette punktet kommer vi til det eneste frie valget som står til vår rådighet. Det dreier seg om ekstra krefter til å rykke framover med, bortsett fra lyset og beholderen. Hvor kan jeg finne dem?

Det synes klart at uten alternative krefter ville ikke mitt autentiske “jeg” ha noe eksistensgrunnlag. Jeg ville fortsatt være et lite dyr som bare utvikles som resultat av motgang fra naturens side.

Det er på den måten vi alle har utviklet oss fram til nå. Av en eller annen grunn tror vi at bare de uorganiske, de organiske og de animale nivåene i naturen er underlagt naturlovenes utvikling, mens mennesket utvikler seg uavhengig av dem. Men hvorfor skulle det være tilfellet? Fortsetter ikke evolusjonen?

Er det virkelig slik at med èn gang en apekatt utviklet seg til et menneske, ble den utelukket fra naturlovene? Er det mulig at vi drives forover bare ved vår egen intelligens? Nei. Vi er intelligente, men vi er fortsatt underlagt naturlovene; vi strider ikke mot dem. Vår høyt elskede intelligens utgjør en uunnværlig del av naturen.

Moderne vitenskap oppdager underet av utviklingens tilpasningsevne og forklarer interaksjonen mellom ulike skapninger som insekter, fugler, fisk osv. Imidlertid tilskriver vi alt til instinkter, på samme tid som vi skryter av vårt eget intellekt. I virkeligheten uttrykker hjernen vår bare instinktene på en enda mer instinktiv måte. Og som resultat ødelegger vi oss selv enda mer. Dyr er beskyttet av forsvarsmekanismer, mens vi er uten “sikkerhetsinnretninger” og “går oss vill”.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, “Matan Torah (The Giving of the Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →