På hvert nytt utviklingsnivå får jeg en ny «innsprøytning» og ser etter redning for hjelpesløsheten. Motgang renser meg, ydmyker det egoistiske ønsket mitt og fører meg til godhet, som er den riktige avgjørelsen og handlingen. Men alt skjer under et styrtregn av motgang og lidelse.

På den annen side kan jeg ta i bruk alternative hjelpemidler (krefter og situasjoner) som lar meg gjennomgå korrigeringsprosessen uten å avvente problemer. Forskjellen ligger i bevisstheten og besluttsomheten mot skaperen.

Enten kan jeg krype opp motbakkene til de når som helst vekker et nytt ønske i meg, eller jeg kan sette i gang et behov om selv å rykke framover. Jeg søker etter tiltrekningskraft og sjarm i min lengsel etter skaperen og giverkraften.

La denne tiltrekningskraften drive meg forover med større styrke enn presset jeg føler bakfra. Jeg vil selv være den som avgjør hastigheten på utviklingen min ved å bevege meg raskere enn det som ble bestemt i skapelsesplanen som ansporer meg. Det sies at slik er jeg en «som vekker daggryet, daggryet vekker ikke meg».

På dette punktet kommer vi til det eneste frie valget som står til vår rådighet. Det dreier seg om ekstra krefter til å rykke framover med, bortsett fra lyset og beholderen. Hvor kan jeg finne dem?

Det synes klart at uten alternative krefter ville ikke mitt autentiske «jeg» ha noe eksistensgrunnlag. Jeg ville fortsatt være et lite dyr som bare utvikles som resultat av motgang fra naturens side.

Det er på den måten vi alle har utviklet oss fram til nå. Av en eller annen grunn tror vi at bare de uorganiske, de organiske og de animale nivåene i naturen er underlagt naturlovenes utvikling, mens mennesket utvikler seg uavhengig av dem. Men hvorfor skulle det være tilfellet? Fortsetter ikke evolusjonen?

Er det virkelig slik at med èn gang en apekatt utviklet seg til et menneske, ble den utelukket fra naturlovene? Er det mulig at vi drives forover bare ved vår egen intelligens? Nei. Vi er intelligente, men vi er fortsatt underlagt naturlovene; vi strider ikke mot dem. Vår høyt elskede intelligens utgjør en uunnværlig del av naturen.

Moderne vitenskap oppdager underet av utviklingens tilpasningsevne og forklarer interaksjonen mellom ulike skapninger som insekter, fugler, fisk osv. Imidlertid tilskriver vi alt til instinkter, på samme tid som vi skryter av vårt eget intellekt. I virkeligheten uttrykker hjernen vår bare instinktene på en enda mer instinktiv måte. Og som resultat ødelegger vi oss selv enda mer. Dyr er beskyttet av forsvarsmekanismer, mens vi er uten «sikkerhetsinnretninger» og «går oss vill».

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, «Matan Torah (The Giving of the Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Indre arbeid, Spørsmål og svar |