Skriv et brev i ditt eget hjerte

Når vi ønsker hverandre et godt nyttår og å bli «innskrevet i livets bok», er ordene våre fyllt med den øvre kraften. Vi er tross alt knyttet sammen med hverandre gjennom gjensidig forberedelse og har utdypet egenskapene våre på den hvite bakgrunnen.

Den hvite bakgrunnen vi skriver på er den samme gjensidige garantien vi kan se for oss som gruppens «hvithet». Mot den gransker jeg ønskene og egenskapene mine og ser hvordan de er i kontrast til gruppen og hvor upassende de er for samhold med den. Allikevel fortsetter jeg å skrive og gir ikke opp. Jeg fortsetter mer og mer å granske motsetningene.

Dette arbeidet, måneden før det nye året, er betinget av prinsippet om at «den som streber etter skaperen (Israel), lyset som korrigerer  (Torah) og den øvre kraften (skaperen)er èn. Israel er den som ønsker å knytte seg sammen med andre. Torah er lyset som korrigerer den onde tilbøyeligheten som kun avdekkes i arbeid med gruppen. Bare i gruppen ser vi  den onde tilbøyeligheten, som svart på hvitt – dersom jeg ser for meg gruppen som fullstendig «hvit» – korrigert. Og om vi ønsker å nå den generelle hvitheten, å oppdage skaperen innenfor samhørigheten vår, avdekkes han og vi mottar hans «underskrift».

Vi skriver ned alle disse «registreringene» i våre egne hjerter, hver og èn i sitt eget. Menneskets hjerte er en helhet av «613» ønsker som foreløpig er ukorrigerte; det er det onde, urene og knuste hjertet. Det er dette hjertet vi lenges etter å korrigere. Og korrigeringen skjer ved at vi knytter hjertene våre sammen.

I den framtidige tilstanden kommer alle hjertene våre, alle tankene våre, til å være knyttet sammen på en slik måte at sinnet og hjertet vil smelte sammen til ett – og vi vil alle sammen bli som èn. Ut i fra håpet om å nå den tilstanden, er det hver av oss skriver sitt brev.

Og når vi skriver på den måten, skriver vi ikke bare et brev. Vi skriver boken Torah i hjertene våre. For i virkeligheten forteller Torah oss om avdekkingen av det onde i oss – og om korreksjonen vi mottar ovenfra, fra den øvre «hvitheten». Derfor skjelner vi den svarte formen fra den hvite, slik at vi kan skrive med den første på den andre. Men vi må også granske egenskapene til det hvite, det omsluttende lyset. Å lære å «skrive» er for oss bare forberedelsen for det omsluttende lyset til å komme og opplyse oss innenfra.

Derfor forblir det svarte svart og det hvite forblir hvitt. De er bygningens grunnmur. Men vi har allerede opptatt begge inni oss og utdyper oss i det, til det som kalles «torahs hemmeligheter», stedet der både det svarte og det hvite smelter sammen til èn helhet. Men det er en hengivenhet som umulig kan uttrykkes skriftlig.

I det skrevne språket markerer vi ikke Taamim (smak), Nekudot (vokaler) og Tagim (kroner over vokalene) – den riktige skriveformen (dette indikerer hvordan de utelukkes i skriftlig hebraisk og hvordan man derfor må kjenne ordene for å vite betydningen av dem). Dette er fordi vi må oppnå dem ved vårt indre arbeid og tilføye dem til bokstavene.

Vi kan oppsummere det slik: Vi oppdager vår svarthet i forhold til gruppen når vi ser den for oss som om den er i den endelige, fullkomne, «hvite» tilstanden. Og når vi fullfører dette arbeidet, føler vi at vi har nådd en tilstand der skaperen må fullføre den, å «skrive under» på den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Kommentarer / Spørsmål