Ikke forestill deg at Skaperen er langt borte, i fjerne land, eksisterende utenfor deg. Alt eksisterer kun inne i vårt begjær; alt blir fremkallet inne i oss.

Det bare ser ut for oss at hele virkeligheten, bortsett fra oss, eksisterer et eller annet sted utenfor og er delt inn i lag som uorganisk, organisk, bevegelig og kommuniserende natur, som enten befinner seg nær eller langt borte fra oss. Men alt eksisterer innenfor våre ønsker.

For et menneske fortoner det seg ikke som hans, men som noe fremmed, og denne forvirringen er gitt ham med hensikt, som følge av knusningen. Men når han begynner å arbeide med å oppnå giverkvaliteten begynner han gradvis, i henhold til omfanget av viljen til å skjenke og å gi opp egoismen, å føle disse delene av universet som virket fremmede og eksterne for ham: den uorganiske naturen, planter, dyr og mennesker.

Tydeligvis er alt en del av ham og det bare virket fremmed på grunn av hans skadede oppfatning.

På denne måten vekker Skaperen et menneske med sine innbydelser og gir et stikk ved enhver anledning og man blir mer følsom mot å gi. Man må bare utføre veiledningen mer presist. Derfor kalles Toraen en «veiledning» (Oraa), så vi kan ta i bruk alle midler vi har fått i denne virkeligheten (læreren, studiet og gruppen) og heve oss over den.

Det betyr ingenting at man ikke forstår hva man gjør, eller at man er som et lite barn som leker. Dersom man virkelig ønsker å oppnå spiritualitet og er villig til å legge seg under læreren, gruppen og studiet for å forandre seg med deres hjelp og bli som myk leire i deres hender, kommer man til å føle forandringene inni seg.

Vi vet ikke hvor de kommer fra. Kabbalister sier de kommer fra det omsluttende lyset. Men vi oppfatter ikke det omsluttende lyset, siden det ikke er det interne og vi merker bare påvirkningen av resultatene. Plutselig begynner vi å forstå og å føle mer; vi er klarere for å nærme oss giverkvaliteten, læreren og gruppen.

Slik virker det omsluttende lyset og alt avhenger av vår følsomhet til forandringene vi må motta. Jeg må begjære dem til å skje inni meg, inni mitt begjær, så skaperens bilde kler seg i meg og at mitt ønske om å motta nytelse må ta form av giverkraften.

På den måten oppnår jeg hengivenhet: Jeg føler hvordan jeg blir ett med skaperen inni meg. Men jeg er forbundet med skaperen og eksisterer i ham og skaperen eksisterer i meg.

Derfor kalles han Skaperen (Bo-Reh) eller «kom og se.»

Fra første del av Morgenleksjonen 8/7/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Vi er ikke i stand til å forstå hva intensjonen “for å kunne gi” (Lishma) betyr siden vi alltid befinner oss i ønsket om å nyte, det motsatte av det å gi. Det som kan se ut som om giverkraften i denne verden bare er en annen form for egoisme der man later som man gir, slik at når vi gir til noen tar vi indirekte imot mer fra dem likevel.

Det er derfor vi ikke forstå meningen med ”Lishma”, den fullstendige giverkraften uten noen som helst fordeler for en selv. Baal HaSulam sier i Shamati nr. 5 (”Lishma er en vekkelse ovenfra, og hvorfor trenger vi en vekkelse nedenfra”) at menneskesinnet ikke er skapt for å forstå hvordan slike ting kan skje i verden.

Når mennesket virkelig jobber for å oppnå giverkraften, begynner han også å forstå hvor urealistisk dette målet er. Hvordan er det mulig å slutte å tenke på seg selv, å ta imot en tanke, handling eller ønske som kun er rettet mot ”utsiden”, uten å bry seg om sin egen gevinst av dette? Det er fordi man bare er i stand til å forstå at han vil oppnå noe ved å jobbe med Toraen og Mitzvot. Det må finnes en selvtilfredshet her, ellers vil man ikke være i stand til å gjøre noe som helst.

Dette er en opplysning som kommer ovenfra, og bare en som får smake denne (tar imot ovenfra) kan vite og forstå hva han har fått. Derfor har man ingenting å støtte seg på før dette, ikke en enkel forståelse eller en gang en liten oppfattelse av hva giverkraften, ”Lishma”, er.

Det står skrevet om dette: ”Smak og se at skaperen er god”. Det betyr at man først må ”smake”, for å få en følelse, og deretter kan man forstå.

Hvorfor må vi da anstrenge oss og jobbe for å ta i bruk rådene fra kabbalistene om ingenting hjelper før skaperen gir oss den andre naturen? Er det ikke lettere å bare vente til du får den?

Svaret er, som våre vismenn sa: ”Det er ikke opp til deg å fullføre arbeidet, og du er ikke fri til å forholde deg passiv til det”. Det betyr at man må gi vekkelsen nedenfra siden dette blir sett på som en bønn. En bønn anses som en mangel, og uten en mangel finnes det ingen tilfredsstillelse. Vi må oppnå et ønske som er passende til å bli fyllt med den givende egenskapen.

Hvordan kan jeg så be om noe som jeg aldri har forsøkt eller hatt behov for, noe jeg ikke har og som jeg ikke vet noenting om? Det viser seg at ens arbeid er nødvendig for å kunne ta imot Lishma fra skaperen kun i form av en mangel og et Kli (en beholder). Derfor kan man aldri oppnå tilfredsstillelse ene og alene; det er heller slik at det er en gave fra Gud.

Bønnen må være en helhetlig bønn, det vil si at den må komme fra hjertet. Det betyr at mennesket vet med ett hundre prosents sikkerhet at det ikke finnes noen andre i hele verden som kan hjelpe han bortsett fra skaperen selv. Det vil si at mennesket trenger å legge all sin innsats i det å ikke ta imot noe som helst, å oppnå et knust hjerte. Først da vil han endelig høre desperasjonen inni seg som kommer fra all den innsatsen som han har lagt ned i dette, og han forstår at det bare er skaperen som kan hjelpe han. Da hører skaperen hans bønn.

Se hvor mye anstrengelser og frustrasjon man trenger for å bevege seg fra tilstand til tilstand, for å oppnå en dypere forståelse som jeg ikke kjenner, som jeg ikke er i stand til å utføre og som jeg ikke ønsker å utføre! Slik løfter jeg meg steg for steg, trenger dypere inn i hjertet, helt til jeg oppnår en ekte bønn.

Fra første del av Morgenleksjonen 5/7/2011, Shamati #5

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →