Hvorfor endrer egoismen seg fra å være lineær til å bli sirkelformet?  Hva er egenskapen til en sirkelformet egoisme?

Vi kan forestille oss lineær egoisme som en rett linje som består av massevis av prikker. Lineær egoisme ser kun den neste prikken foran seg og løper mot den som en liten hund. Deretter løper den til det neste målet osv. Den ser ikke engang etpar prikker videre, for den bryr seg ikke om dem. Kortsiktighet og det neste målet er alt den interesserer seg for.

Sirkelformet egoisme viser snarere en sirkel, istedet for det neste målet. Sirkelen er evighet, uendelighet og løsrivelse fra det lineære, selv på overflaten. Det refererer til den generelle eksistensoppfattelsen. Det er forskjellen mellom sirkelformet og lineær egoisme hos oss.

Nå for tiden, når et menneske – og hele verden generelt blir sirkelformede og integrerte, opplever folk behov for å kjenne eksistensens formål. Uten det, vil de ikke være istand til å leve og avansere. Uten det, vil vi oppleve terror og ødeleggelse – for livet er meningsløst når man ikke føler dets øverste formål.

Det øverste formålet er det neste trinnet vi må oppnå i vår utvikling. Det er ikke livet etter døden; det har ingenting med religion å gjøre. Muligheten for å realisere seg selv på neste nivå i dette sirkelformede enkle flertallet, gir en styrke og produktivitet i alt.

Vi må imidlertid forklare folk hva det er vi får når vi integreres. Vi hever oss over oss selv og tilegner oss verktøyet vi trenger for å oppnå  høyere kunnskap, følsomhet og forståelse. Med dette verktøyet kan vi skape, skrive artikler, utforske virkeligheten og oss selv, vårt fomål osv.

En som begynner å realisere seg selv, vil finne det nye felles “meg” blant oss. Han finner svar på alle sine spørsmål, for han har det nye verktøyet som må til for å tilegne seg kunnskap.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 23/5/12

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er “Reshimo de Itlabshut” og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er “Reshimo de Aviut” – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle “Partzuf” der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: “Det finnes ingen annen enn skaperen”, èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! “En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet”; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, “Talk about the Workshop”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi leser Zohar, må vi ikke glemme at den kun omtaler forbindelsen mellom oss i dens ulike former. Zohar forteller oss hvordan vi gjennom denne forbindelsen kan heve oss til høyere nivå hver gang, hvordan vi kan forsterke den gjennom de “tre linjene”, de nye Reshimot (informative gener), oppvåkning, opplysning på nivået til Ibur (unnfangelse), Yenika (oppfostring) og Mochin (modenhet) osv.

Alt dette er for å styrke forbindelsen mellom oss, som vil si at vi knytter våre beholdere sterkere og sterkere sammen ved å korrigere knusingen og for at vi ifølge styrken på forbindelsen kan oppdage den gjensidige giveregenskapen som dveler blant delene som var adskilte og som nå forbinder seg med hverandre over vårt ego. Dette kalles det øvre lyset som avdekkes blant oss.

Dersom delene annullerer seg selv bare for å forbinde seg, kalles det Hassadims lys. Men om de i tillegg bearbeider egoet for å forbinde seg, kalles det Hochmas lys. Det er forbindelse – og det finnes ingenting annet enn det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/5/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi være sikker på at vår forbindelse i gruppen er nok i forhold til det arbeidet vi prøver å realisere?

Svar: Du kan faktisk oppdage dette til tross for friksjoner. Dere prøver å skape forbindelse mellom dere, å jobbe sammen. Dermed jobber dere på to nivåer: nede finner du argumenter, hat, avvisning, og mangel på forståelse, med andre ord egoet som skiller mellom oss, og over, er dere det motsatte, sammenbundet av kjærlighet.

Når man opprettholder balanse mellom begge disse nivåene, stiger man stadig oppover i begge. Egoet vokser over kjærligheten, og dere hater hverandre, deretter hever kjærligheten seg over egoet. Dette skjer igjen og igjen, til sammenlignelse med hvordan vi går på to ben. Det positive og negative erstatter hverander hele tiden. Som svelg og oppgulp. Hele livet er bygget på sekvenser, det er umulig å avansere på noen annen måte.

Men hvis det hatet som vokser er deprimerende kjærlighet og du samtykker til det, vil forbindelsen mellom dere revne, gruppen vil bli ødelagt. Man må derfor alltid huske hva skaperen sier: “Jeg skapte den onde tilbøyelighet.” Han fornyer ditt ego om og om igjen, slik at du hele tiden vil stige over den, mot den gode tilbøyeligheten.

På denne måten forbinder du deg til ham igjen og igjen. Han styrker spesielt din egenkjærlighet, slik at du vil strekke forbindelsen å be om hjelp. Denne prosessen må være like klar for deg som lyset fra solen. Bare på denne måten vil vi avansere sammen som en gruppe, hvis ikke kan vi forvente et sammenbrudd.

Fra Brazil Convention 5/06/12, Leksjon 5

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må innse at det finnes kun to tilstander i våre liv, i vår virkelighet: en tilstand av mørke, en skygge, eller en tilstand av lys, forbindelse, der det gode og gagnlige kommer til syne. Det finnes ingen mellomting. Er en lydhør for dette og stadig prøver å klargjøre tilstandene en gjennomgår, enten det er en skygge eller avdekkelse av skaperen, vil en avansere ved midtlinjen.

Baal HaSulam, Shamati, artikkel #8: “What is the Difference Between the Shade of Kedusha and the Shade of Sitra Achra” (Hva er forskjellen på skyggen av Kedusha og skyggen av Sitra Achra): “Alle endringene befinner seg heller i mottakerne. Vi må skille mellom to oppfattelser av denne skyggen…”

Den første er når en ennå kan forène seg med vennene, ved å overvinne tankene om splittelse og “tåkeleggingen” av sansene. En kan ennå overvinne mørket og skjulet; ennå har en forståelse for at en har mistet målet, veien til skaperen.

Men i sin helhet foretar ingen en reell selvkritikk: “Hvorfor føler jeg det slik? Hvor kommer denne følelsen fra?” Jeg er ikke min egen psykolog. Jeg føler meg simpelthen bra eller dårlig, som en unge. Jeg regner ikke med hvem det er som sender meg disse tankene og følelsene. Jeg “koker” i dem og synker inn i min egen kropp, som en liten unge.

Men et individ må kjenne og undersøke seg selv: “Hva var det som fikk fram disse følelsene og tankene i meg? Hvordan kan jeg heve meg over meg selv, over den nåværende tilstanden? Hvordan kan jeg komme ut av denne myren ved å dra meg selv opp etter håret?” En må hele tiden kunne iaktta seg selv fra siden: “Ja, jeg befinner meg dypt nede i det egoistiske ønsket mitt. Ja, det kontrollerer meg. Riktig, det lar meg ikke alltid oppnå forbindelse, det lar meg ikke alltid stå opp i tide for leksjonen, det tvinger meg til å avbryte kontakten, det får dagliglivet med alle sine gjøremål til å virke mye viktigere. Men jeg innser at jeg befinner meg i denne tilstanden og at det motstrider målet.”

Hvordan er det mulig at jeg skjønner og gjenkjenner dette? Når jeg ennå har forbindelse med noe eksternt, med gruppen. Her kommer sannhetens øyeblikk; jeg kan sjekke om jeg virkelig var forbundet med gruppen, eller ikke. Var jeg det ikke, vil jeg bare fornemme meg selv; jeg har en dårlig følelse, jeg har ingen ønsker osv. Dessuten forsøker jeg ikke èn gang å ha noe oppgjør med det. Jeg simpelthen driver videre, uten noen spesielle tanker eller ønsker.

Var jeg derimot forbundet med gruppen og hadde en allianse med vennene, der de må hjelpe meg når jeg faller, eller går i en annen retning, overholdes de indre forbindelsene og jeg vil bry meg om hvordan de ser meg og ville ikke fullstendig glemme forpliktelsen min. De ville støtte meg – og jeg ville være istand til å iaktta meg selv fra siden og klargjøre tankene mine.

Slik vil jeg deles i to: mitt eget selv – og holdningen min overfor gruppen. Bare slik, ved å holde fast ved forbindelsen med vennene, er jeg istand til å klarlegge og å sjekke meg selv og på den måten ta fatt på oppturen som kommer etter nedturen. Ellers er jeg sjanseløs; jeg simpelthen faller og går min vei. Så en kan overvinne den første skyggeformen ved å rettferdiggjøre den nåværende tilstanden og innse at den ble sendt til en fra skaperen. Da kan en påkalle skaperen for hjelp.

Hvorfor henvender jeg meg til ham? Ikke for å føle meg bedre. Da ville jeg bare bedt ham om å annulere den onde tilbøyeligheten min, som han har skapt, ved å tilføye Torah som et smakstilskudd for den. Derfor bør jeg be om dette smakstilskuddet, for at styrken av kjærlighet og giveregenskap, styrken av forbindelse, vil komme ovenfra og gjøre meg istand til å avansere mot den andre linjen.

“Når en ennå er istand til å overvinne mørket og skjulet en fornemmer, rettferdiggjør skaperen og be til skaperen – at skaperen vil åpne ens øyne så en ser at alt det skjulte en fornemmer kommer fra skaperen.”

Når en sitter igjen hjelpeløs og ikke ser noen utvei, når en forbanner skaperen, vennene og livet, iakttar en fortsatt seg selv fra siden – og plutselig ser en at det finnes en sjanse for et gjennombrudd; en kan kreve at skaperen redder en. Hvorfor? Fordi en ikke godtar tilstanden der skaperens forsyn ser dårlig ut – og en kan ikke rettferdiggjøre ham. En føler seg dårlig, fordi en har dårlige tanker om den gode og velgjørende, ved å være motsatt ham. Ser livet dårlig ut, er det tegn på at jeg er motsatt skaperen.

Vi må danne en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset over alle tøffe situasjoner. Selv i de værste situasjoner, må jeg se skaperen som kilden til dem, som lyset som er fullt av all uendelig overflod, men at det er knust inni meg – og blir til en dårlig følelse, til en skygge, til mørke, siden egenskapene mine er motsatt de gode og velgjørende, motsatt giveregenskap og kjærlighet.

Derfor avanserer vi hver gang vi klarlegger tingene riktig. Det viktigste er å hele tiden ha øyne for dette punktet: “Hva føler jeg? Hvem er det som sender meg denne følelsen? Hvorfor gjennomgår jeg denne følelsen?” Det er hele grunnsetningen for arbeidet vårt – og det er det som deler menneskeheten inn i de 1% og de 99%.

Fra  Leksjon fra Brazil, 3/5/12, Shamati #8

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du gjentar stadig at det eneste vi må gjøre er å arbeide med lyset. Men det er som om vi er døve og vi glemmer det med èn gang. Hvorfor er det slik?

Svar: I alle bøkene står det skrevet om arbeidet med lyset. Og vi glemmer, for det strider mot vårt ego – vår natur. Det eneste som kan hjelpe oss er omgivelsen. Men omgivelsen må tenke på det, istedet for å prate om det – for ordene våre sier ingenting. Dersom omgivelsen hele tiden holder fast ved denne tanken, i søken rundt dette, vil dere ikke glemme det.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Workshop 4

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Last Generation”: Verden anser feilaktig nasisme som et ensidig tysk fenomen. Sannheten er at den er resultat av et demokrati og en sosialisme som har forlatt all oppdragelse, religion og rettferdighet. Alle nasjonene kan derfor likestilles i det; det finnes ikke noe håp om at nasismen vil dø ut med de alliertes seier. I morgen kan brittene innføre nasisme, siden også de lever i en demokratisk og nasistisk verden.

Når demokratiet og sosialismen ikke korrigeres, når de ikke inkluderes riktig i korrigeringsprosessen, stammer nasismen fra dem. Og det kan skje hvor som helst i verden. I det 20. århundre var Tyskland det mest progressive landet med avansert vitenskap og rik kultur; allikevel tok samfunnsutviklingen der den nasistiske formen.

Derfor sier Baal HaSulam videre: Det som skjedde med tyskerne er ett av naturens mysterier. Man anså dem som en av de mest siviliserte nasjonene. Og plutselig – over natten – forvandlet de seg til barbarer, de aller værste blant historiens mest primitive nasjoner. I tillegg ble Hitler valgt av flertallets stemmer.

Alt dette er et resultat av ondskapens makt over verden, når vi ikke avler godhet i den. Tross alt avdekkes godhet og ondskap generelt sett på en ensartet måte. Først viser den onde tilbøyeligheten seg – og om vi ikke tiltrekker den mot lyset som endrer, vil den anta de uhyggeligste former. Og siden dette er det sterkeste ønsket, absoberer det kultur, undervisning, vitenskap og alt annet – og manifesterer seg som den største ondskap, hovmod, stolthet og maktbegjær mot andre. Alt blandes sammen i dette egoistiske ønsket. Og om vi ikke skynder oss og frembringer lyset som endrer, vil denne ondskapen bryte ut fra oss.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/4/12, “Holocaust Memorial Day”

Kategori: Antisemittisme, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen av at du må ta spranget ut i “Rødehavet” for å unnslippe “Farao”?

Svar: Det er en tilstand av fortvilelse, der Farao, egoet ditt, dytter deg bakfra. Han lar deg ikke gå, han vil sluke deg, spise deg rå – og du føler at denne tilstanden er verre enn døden.

Da Tvillingtårnene i New York brant, hoppet folk fra 50. etasje. Det var meningsløst, men folk klarte bare ikke å forbli i ilden. Selv et sekund utenfor flammene syntes som redning, så de hoppet.

Man har samme følelsen når man flykter fra Egypt. Du orker ikke å være i denne tilstanden ett sekund mer og er rede til å hoppe i havet, uansett hvor det måtte være. For deg er dette redningen. Når du når denne tilstanden, åpner havet seg.

Du overvinner delingspunktet, knusningspunktet – og det er ingen vei tilbake. Du har allerede bestemt deg – og ved å gjøre det, har du fullstendig drept, avskjært og kuttet forbindelsen med egoet ditt.

Spørsmål: Har egoet nå nådd denne tilstanden, der vi bare kan overvinne den sammen i en gruppe?

Svar: Ja, dette er et felles punkt i gruppen, som beskrives som Nachshon som hoppet ut i vannet først.

Det er punktet til “Moses” – som er gruppens sentrum – men som hver gang endrer rolle ifølge egenskapen som hver gang avdekkes i den.

Så punktet til Nachshon avdekkes i gruppen, når hele gruppen er overbevist om at samhold, nærhet og gjensidig støtte er det som er viktigst for den.

Samtidig bryr de seg ikke om at de befinner seg i mørke. Det som er viktig er å komme nærmere, selv om de kommer til å dø sammen. Det er viktigere enn å forbli alene i egoet og eksistere i det på en behagelig dyrisk måte. Dette handler om vår frie vilje.

Da deler havet seg. Det betyr ganske enkelt at du oppdager neste nivå, som er stupet ut i “Rødehavet”.

Dette er slutten på perioden du levde kontrollert av egoet ditt. Fra nå av, vender du ikke tilbake til det.

Du vender aldri tilbake til et tidligere nivå. Når du tror du har det enda verre, er det bare fordi du har fått et nytt nivå som ennå ikke er korrigert.

Fra KabTVs “Foundations of the Integral Society”, 1/4/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi nærmer oss utgangen fra eksilet i Egypt når vi begynner å skjønne at vi er i eksil. «Eksil» symboliserer mitt synspunkt på alt jeg mottar i mitt mottakerønske som verdiløst og uvesentlig. Alt som befinner seg i egoet mitt tilhører «Farao», jeg kan bare motta hva som er nødvendig.

Dette betyr ikke at jeg må begrense meg på alle mulige måter, som en munk i ørkenen. Jeg ser simpelthen ikke noe viktighet i materiellt, og godtar kun det som er nødvendig for min eksistens. Hele mitt liv er dedikert til å oppnå kjærlighet til skaperen, den generelle egenskapen av giverglede gjennom kontakt med andre.

Hvis en person har slik en indre nødvendighet og er inkludert i gruppen begynner han å peile seg riktig inn, som betyr å hate alt han mottar i sitt ego, samtidig som han prøver å være tilfreds med hva som er vesentlig. På samme tid bestikker Farao ham og gir ham alt. Dette betyr at han bygger vakre byer til sitt ego. Pithom og Ramses.

Han føler at i relasjon til intensjonen givergleden som han øsnker å være i sine tanker og hjerte, er han i eksil, fordi han ikke har noen krefter til giverglede. Så føler han at han har saksmål mot skaperen fordi han ikke hjelper han til å komme ut av eksilet, som betyr at Han ikke lar ham være den som er i giverglede.

I mellomtiden er personens ønske veldig lite og har gått igjennom 400 år i eksil. Dette betyr at han må heve seg over sitt ønske til han virkelig vil gi .

Alt vår arbeid i eksil i Egypt er i en gruppe der alle vokser seg sterkere og mottar fra andre storheten til målet, ren giverglede, og tomheten og ondskapen til sin nåværende tilstand hvor det er umulig å motta gjensidig giverglede. Fra et spirituellt synspunkt er dette veldig ille.

Så en person begynner å oppfatte begrepet «eksil» riktig: Eksil refererer til giverglede, evnen til å gi, så han virkelig føler at han er i eksil i Egypt. Til han når en tilstand hvor han ikke kan tåle dette lenger, begynner de «ti plagene i Egypt».

En «plage» eller et slag symboliserer det fakta at du blir tilbudt forkjellige materielle goder, men i spiritualitet mottar du ingenting, en person føler dette som et slag.

Han føler at hjertet blir hardere og det materielle ønsket stadig vokser. Han har ikke noe valg. Han forstår at det egoistiske ønsket vil fortsette å vokse og forvirre han ved å distrahere og dra hans oppmerksomhet til forskjellige materialistiske mål, forkjellige avklaringer i gruppen, så han vil overkomme  egoet gjennom forbindelse med vennene. Bare fra venner kan han lære å sette mer pris på veien og målet til skapelsen, storheten i Skaperen, og ondskapen i egoistisk tilfredsstillelse.

Man kan bare motta alle disse verdiene fra sammfunnet, fra omgivelsen. Så, til tross for vanskelighetene og forstyrrelsene følger han fortsatt gruppen over sine følelser og tanker. Kun gjennom dette kan han finne beskyttelse og frelse. Han forstår at ellers er han tapt. Han forstår at bare når han overser de egoistiske ønskene, fordi fra synspunktet til egoet kunne situsjonen vært fantastisk og brakt kunnskap og andre fordeler.

Når han tolker hele situasjonen riktig vil han oppdage at han står overfor Farao. Dette stammer fra mange grunner, kjennetegn og forsøk han har akkumelert gjennom 400 år i eksil i Egypt: de fire fasene han har gått igjennom i hver og ett av sine mottakerønsker når han reiste lengselen etter giverglede over den, som kalles ”tro over fornuft”.

Den tiden man går igjennom disse fasene kalles «tid for forberedelse.» Når den er i ferd med å avslutte, avdekkes en sterk motstand mot egoet, som kalles egyptens ti plager, mørket. Disse er de endelige avklaringer og avdekkelser som virkelig hjelper en person til å komme ut av sitt egos slaveri.

Takket være dem vokser en person seg sterkere og kan til slutt flykte i mørket om natten, men han føler dem i sitt mottakerønske med et punkt som leder ham kallt «Moses»  så han hever sitt ego og oppnår frelse.

Fra første delen av Daily Kabbalah Leksjon 4/5/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Helligdager - Inga kommentarer →

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. “Pesach” er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i “Egypt”. På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for “minnet” om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: “og Israels barn stønnet under arbeidet” (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Høytider, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →