Spørsmål: Eksisterer et avhengighetsforhold mellom en personlig indre fornemmelse av hvor fort tiden går og menneskets ego?

Svar: Uten tvil. Fornemmelse av tid er direkte sammenkoblet med all slags trender i utviklingen av egoet hos alle enkeltpersoner og alle sivilisasjoner. Når vi i dag sier at verden har forandret seg, mener vi virkelig at den har forandret seg sammenlignet med i går, men på ulikt vis i ulike områder. Vi tar det med i beregningen når vi snakker om former for global forandring, men ikke mer enn det.

Det går an å lære å regulere tiden, å planlegge den, men bare hvis vi tar hensyn til våre naturlige tilbøyeligheter og begrensninger, der vi iallefall kan gjøre en liten endring i forholdet vi har til tid.

Fra KabTV`s «Through Time», 17/3/13

Kategori: Egoisme, Integrerende undervisning, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor kom englene, satan og andre rene og urene krefter fra – og hvilken status har de? På hvilken dag av skapelsen viste de seg?

Svar: Ingen fremmede krefter viser seg i naturen, kun den ene og eneste kreften som kalles «Skaperen«. Du kan kalle den hva du vil. Den vil alltid vise seg på en måte som er identisk med egoet ditt, som er under konstant forandring. Så hold deg til dens identiske atferd i forhold til deg selv som noe som er absolutt godhet, som oppdagelsen av alle mulige både positive og negative innflytelser som du oppdager både hos deg selv og utenfor deg selv.

Kategori: Egoisme, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Åpenbaringen av egoet i vårt daglige liv, spesielt innen økonomi, uttrykkes ved økende aggressivitet fra mennesker mot andre mennesker og land mot andre land, da hver side prøver å svelge så mye de overhode kan mens de bygger pyramider på hvert område som de minimerer antall spillere. Vil denne trenden fortsette?

Svar: I det store og hele er dette for det beste fordi da vil folk skjønne hva som skjer.

Vi vil nå en tilstand der alt avhenger av meg uansett hva jeg gjør, og jeg spiller den ledende rollen som eliminere overflødig spill i konkurransen. Det er verdiløst uansett, og det setter meg faktisk i en posisjon der jeg helt klart forstår hva jeg gjør og om det er nødvendig eller ikke.

Problemet er at selv om jeg kan dikterer hva jeg føler for til markedet, endres folks ønsker. Plutselig forsvinner behovet for hva jeg tilbyr dem, som igjen tvinger meg til å handle annerledes.

Fra KabTV’s “The Global Crisis” 3/19/13

Kategori: Egoisme, Fjernsyn, Økonomi, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det er fire kjente grunnleggende interaksjoner i fysikk: sterke, svake, elektromagnetisk og gravitasjonsfelt. Er det mulig å si at disse fire interaksjonene er det individuelle uttrykket for integrert kraft (samhandling)?

Svar: Ja, på nivå med det livløse materie er disse uttrykk for den integrerte kraften, som oppsummerer dem på det livløse nivået. Det er Keter (Malchut) med hensyn til resten av Sefirot.

Spørsmål: Du snakker om de fire nivåene: materie, energi, informasjon og interaksjon (i åndelig form, noe som betyr i form av å gi, gjensidig kjærlighet). På hvilket nivå handler den integrerte kraften?

Svar: Den integrerte kraft, skaperen, er kledd i ditt eneste (oppsummert) integrerte ønske. Du bygget dette fra ditt individuelle egoistiske ønske, ved å annullere dine individuelle egoistiske ønsker gjennom aspirasjon mot gjensidig garanti, for å oppnå åpenbaringen av skaperen i det.

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Integrerende oppdragelse, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan motivere en lege til å forandre seg? For pasienten er det innlysende at han ønsker å bli frisk, men for en lege? Hvordan kan lege og pasient oppmuntres til å komme nærmere hverandre?

Svar: Jeg vokste opp i en familie med leger. Mor var gynekolog, far var tannlege og min tante og onkel var også leger. Hvis noen plutselig ble syke, kom stetoskopet øyeblikkelig på plass, medisiner, alle visste hva som måtte gjøres, du ble behandlet og alt var i orden, ingen problem. Hele helsedepartementet var hjemme hos meg.

Det burde være samme følelse av èn familie mellom leger og pasienter; ellers har man ingen tillit til legen. Men leger har ikke råd til dette i dag. De fullstendig oversvømt av pasienter.

Systemet må derfor være annerledes, uten å legge vekt på medisin, der oppmerksomheten vies til mennesket, som i gammel kinesisk medisin.

Helsesystemet burde inkludere hele menneskets liv. Det er en livsteknologi: hvordan du blir født, hva du puster, hva du spiser, hvilken innflytelse miljøet rundt deg har, hvordan kroppen din reagerer på alt dette (som et biologisk system til det omsluttende systemet) og hvordan du lever livet: finner en partner, får barn, eldes og dør.

Men alt dette burde ses på som et system i likevekt med naturen. For å gjennomføre det er man nødt til å være organisk integrert og forbundet med naturen, å overholde dens lover, forstå hva som forventes av en og innstille seg på et innbyrdes forhold.

På samme måte som harmoni og balanse inni oss gir en sunn kropp, gir balanse i naturen et sunt miljø, så vi bør ha homeostase mellom oss og miljøet rundt oss. Vi forstyrrer balansen i naturen, opprører balansen i oss selv – men aller viktigst; dette forstyrrer balansen mellom oss og miljøet. Her reagerer vi overhode ikke.

Det er en kjentsak at naturen opptrer ifølge loven om selvstabilisering: Du gir like mye som du kan ta imot. Slik oppeholdes homeostasen og balansen ivaretas. Men vi mangler fullstendig jevnbyrdighet med naturen, ettersom vi hensynsløst konsumerer alt den har og ikke gir noe tilbake bortsett fra forurensing.

Alt avhenger av undervisningen man har fått, først og fremst den miljørettede undervisningen. Vi kaller dette integrerende undervisning, fordi man for å endre menneskets holdning overfor naturen og samfunnet, innser at mennesket må endre seg selv.

Vi lever i et samfunn som har konstant negativ påvirkning på oss og vi oppfører oss på samme vis; drevet av vår egoisme: kun for å konsumere, undertrykke andre, tjene mest mulig, eller enda bedre; bare ta det, uten å gi noe i vederlag. Vi er derfor nødt til å reparere både mennesket og hele samfunnet.

Resultatet er en enkel konklusjon: Mennesket må endre seg. Mennesket er kilden til alle universets problemer. Dette får desverre ikke noen oppmerksomhet.

Så nå ser vi hvordan krisen på den ene siden legger press på oss og med stødig hånd vil renske alt. Naturen vet, uten tvil, den presser på, slik at enkelte arter utryddes og dette kan også skje med menneskeheten – alt synes å gå i retning av det. Vi vil bli nødt til å møte isalderen og andre miljømessige og sosiale problemstillinger. Vi ser at vår ubalanse med naturen ikke har noe godt i vente for oss.

På den andre siden har vi metoden i våre hender, som viser hvordan vi tross alt kan endre mennesket, slik at vi blir en integrert del av naturen. Da vil vi bli istand til å se på hele naturen: uorganisk, organisk, animal og kommunikativ, som èn hel organisme. Det synspunktet deles også av kinesisk medisin, som behandler mennesket, ikke som en atskilt del, men som en integrert del av naturens totale system.

Fra KabTV`s «The Medicine of the Future», 7/4/13

Kategori: Egoisme, Helse, Integrerende undervisning, Krise, Samfunn, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken faktor tvinger en til å komme ut fra tilstanden Bina i Hafetz Hesed?

Svar: Vi forlater aldri tilstanden Bina, eller Hafetz Hesed – vi bare tilføyer til den. I spiritualitet taper vi aldri en tilstand. Vi stiger alltid bare høyere opp på stigen. Hvis jeg vedblir i tilstanden Hafetz Hesed, «å gi for å gi», daler jeg ned i intensjonen om «for å få» for meg selv. «Å gi for å gi» er det minimale nivået jeg må befinne meg på.

Jeg bygger høyere tilstander av «Hafetz Hesed» over det, med stadig større tykkhet (Aviut) i ønske opp til den uendelige tilstanden av å gi for å gi. Jeg begynner å tilføye mer giveregenskap til denne tilstanden av Hafetz Hesed der jeg ikke har behov for noe og er lykkelig over å bo i skauen uten bekymringer, selv uten en skjorte.

I tilstanden Hafetz Hesed gir jeg ikke på noen måte. Det kalles «å gi for å gi», men jeg har ingenting å gi. Men det er som å gi, for jeg gir opp egoet mitt, som gjør at jeg blir til en som gir. Det kan sammenlignes med en mor som sier til barnet sitt: «vær så snill og hold opp med det bråket.» Ungen produserer ingenting, gir ikke noe til noen; han simpelthen roer seg. På den måten gjør han moren en tjeneste.

Slik er tilstanden Hafetz Hesed; jeg slutter å leke med egoismen min – jeg vil ikke ha den, jeg vil være helt naken og fullstendig vie meg til moren ved å lytte til alt hun har å si. Jeg gjør ennå ikke noe bra, som hun kan forvente av meg – men jeg har sluttet å gjøre dårlige ting, slik hun ba meg om. Det kalles «å gi for å gi.»

Jeg gir henne ingenting annet enn «virtuell» (hypotetisk) nytelse. Jeg har sluttet å bråke, å knuse ting, å skrike og oppføre meg vilt – det er alt. Det vil si at jeg har nådd tilstanden Hafetz Hesed, som kun er mulig på toppen av ønskets minimale tykkhet til Ein Sof (uendeligheten).

Men over det begynner jeg allerede å ta imot for å gi, å gjøre noe moren ønsker: å hjelpe til med husarbeidet. Det er allerede over å gi for å gi; det er ekte giveregenskap.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra et brev fra Rabash (Nr. 8): …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem. 

De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasser forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten til sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Disse ordene omhandler den interne kampen som foregår hos oss, som krevet står, «Der vil alltid være en kamp mellom gode og dårlige tilbøyeligheter». Jo mer vi nærer denne interne kampen, dess snarere vil vi innse at vi må komme oss ut av egoet, overvinne det, unnslippe det og heve oss over det materialistiske som vi nå oppfatter.

Det finnes ingen annen måte å unnslippe denne virkeligheten og oppnå et høyere nivå, enn å være under konstant press, frykt og vansker som fører oss til en tilstand definert som «utgangen fra Egypt». Vi begynner å avdekke disse kvalifikasjonene hos oss og de gjør at vi «kommer utav huden», som vil si å forlate kroppen.

Kun disse tilstandene gjør oss istand til å heve oss. Dette foregår med èn eneste betingelse: Vi må holde fast og arbeide med de interne egenskapene våre som er av motsatt natur. Man unnslipper ikke ved å sveve inn i det spirituelle. Vi kan ikke gjøre det ved å sveve rundt på skyene og forlate den fysiske virkeligheten og det handler heller ikke om å frakoble oss det kroppslige. Samtidig må vi ikke synke ned i denne suvereniteten eller å betrakte verden som noe som har eksistens i seg selv.

Vi må oppholde oss i midten og innse at begge formene er gitt oss av skaperen og at meningen er at vi kombinerer dem. Vi bør på ingen måte stikke av eller prøve å gjemme oss fra ønsket om nytelse; men snarere – må vi over dette ønsket være sikre på at den øvre makten styrer alt rundt oss. Det er en unik og sammensatt tilnærmelse og for det er en intern medfødt klarhet som kalles «sjelens rot» nødvendig. Vi trenger dessuten en gruppe som er klar til å følge denne metoden, som det står skrevet i brevet fra Rabash: Ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen.

Det finnes ikke mange slike grupper. Tvert imot, jo mer vi avanserer, dess flere tilhengere vil det være rundt oss og dess færre mennesker i selve gruppen. Jo mer dyrebar en egenskap er, dess mindre finnes den i naturen. Målet vårt er å stige til et «overmenneskelig nivå.»

Vi kan bare oppnå det ved å føre en barmhjertighetsløs kamp mot vårt ego. Denne kampen kalles «Hellig Krig», som vil si krig for skaperens skyld. For å lede denne kampen må vi forbinde begge virkelighetene med skaperen, være villige til å leve i to parallelle virkeligheter og takke ham for alt han sender på vår vei. Vi må innse at alt har sitt utspring fra ett sted og blir gitt oss for at vi skal vokse.

Rabash skriver om disse problemstillingene: …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem… Dette antyder de interne problemene vi har. De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasses forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten med sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Det forklarer hvorfor vi må være sterke: hvis vi klarer å realisere alt vi snakket om og oppnå tilstandene vi gjennomgikk denne påsken, vil vi utvilsomt befinne oss på terskelen til det som allerede ligger foran oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har to energiformer i skapelsen; pluss og minus, ønsket om å gi og ønsket om å ta imot, den maskuline og den feminine energien. Kanskje det som mangler for å oppdage den ene energien som kalles «Èn» er kontakten mellom den maskuline og den feminine energien? Hvis dette er tilfellet, hvordan skaper vi kontakt?

Svar: Det kan vi bare gjøre ved å inkludere skaperen. Kun han kan skape harmoni mellom pluss og minus. Det blir sagt; «En mann og en kvinne og Shechina (guddommeligheten) mellom dem. En mann og en kvinne, pluss og minus, disse to kreftene kan aldri sammenslås uten av skaperen.

I naturen må der alltid være motstandskraft mellom pluss og minus, der den innbyrdes energien mellom dem blir prominent og det er skaperen som spiller denne rollen. Først viser han seg i form av ego, motstandskraften mellom pluss og minus, deretter kobler han alt til ett system – og så, på toppen av denne motstandskraften viser han seg og vi begynner å fornemme ham.

Vi kan ikke fornemme ham på ordentlig. Han oppfattes i ønskene våre, i beholderne, i motstandskraften vi skaper mellom pluss og minus.

Si at dette er resistoren vår, pluss eller minus, egoet vårt (Ego). Hvis «strøm» flyter gjennom den, som vil si at vi har kontakt på tross av egoet, begynner vi på toppen av resistoren (R) å fremkalle skaperen.

Skaperen står i kontrast til egoet vårt, siden han skapte mørke fra lys. Så det er på toppen av dette «instrumentet» vi oppdager skaperen. Dette «instrumentet» er vår Masach (skjerm).

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 3

Kategori: Egoisme, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr «fremkallelse av skaperen»?

Svar: Skaperen (Bore) betyr «Kom og se» (Bo-Re), som vil si fremkallelse.

Hvordan kan vi tilnærme oss ham? Vi kan kun gjøre det ved å samles. La oss si vi har ti ulike mennesker. Hvis vi gradvis konstruerer ett menneske av dem alle sammen (som ett menneske med ett hjerte), kommer vi til et punkt der vi blir til èn helhet. Da fremkaller vi skaperen. «Re» betyr «fremkallelse».

Skaperen avdekker seg selv med andre ord i èn Kli (beholder), i sin nye egenskap. Det er vi som «skaper» skaperen. Det er vi som konstruerer ham utfra ti, tyve, tusen ulike punkter. Det har ingenting å si hvor mange punkt som er involvert i èn samlet helhet.

La oss si vi har en konstruksjon som består av førti mennesker; denne konstruksjonen kalles «som èn». Dette er skaperen. Med andre ord, når vi samler en masse til «èn», gir det oss en fornemmelse av skaperen. Det er kun i denne formen vi fornemmer skaperen og derfor kalles han «Bo-Re«.

Vi kan bare fornemme det i egenskapene våre. Nå fornemmer vi verden utfra de egoistiske kvalifikasjonene våre. Men hvis vi klarer å forandre de isolerte, knuste og ødelagte kvalifikasjonene våre og gjøre dem integrerte og samlet, vil vi bli istand til å oppfatte «helheten», samholdet, som kalles «skaperen».

Spørsmål: Avdekker vi skaperen for de 99%?

Svar: Vi avdekker skaperen for å glede alle som er utenfor oss. Skaperen kan kun oppdages i giveregenskapen. Derfor arbeider vi med å forbedre forbindelsen mellom oss og å forsterke viktigheten av samholdet vårt ved å gjøre det større enn egoismen vår.

Når vi hever oss over og går utenfor oss selv, samles vi til ett felles spirituelt legeme som kalles «Partzuf«.

Dette er nøyaktig stedet hvor vi fremkaller enheten som kalles «skaperen».

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 22/3/13, Leksjon 2

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I all skapelsen, fra uendelighetens virkelighet og alle de øvre virkelighetene, Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya og alle Partzufim og Sefirot til denne virkeligheten, som er den siste og aller laveste og inkluderer hele universet, den uorganiske, organiske og animale naturen og mennesker på jorden, er det kun mennesket som har fri vilje. Og av alle menneskene gjelder det kun de som spørsmålet angående «hva er meningen med dette livet?» oppstår.

Når en person plutselig får behov for å vite hvorfor han lever, får han med dette spørsmålet sjansen til å korrigere livet sitt og fylle det med mening. Selve spørsmålet indikerer en viss forbindelse med livets kilde. Det betyr at han har mulighet til å korrigere forholdet sitt med kilden. I dag oppstår dette spørsmålet hos mange mennesker og vi ser at depresjon er et utstrakt problem.

Om vi kunne fastslå hva mangelen på kommunikasjon mellom oss er, hvor bristen i kontakten ligger, kunne vi korrigere oss. Vi kunne sammenslå det dårlige og det gode systemet vi har og se hvilken forbindelse er ødelagt og hvilken er uskadd. Det kan vi imidlertid ikke, siden mennesket kun ble skapt med den dårlige energien. Alt jeg føler er ønsket om nytelse. Jeg hverken forstår, eller er istand til å tenke på noe annet. Slik er jeg programmert internt.

Alt jeg iakttar, alt jeg ser og føler, alt jeg forholder meg til, all min bevisste og ubevisste adferd, hver dag av mitt liv dreier seg kun om ett spørsmål: «Hvordan kan jeg nyte hvert eneste minutt og hver eneste nye mulighet.» Slik er mennesket skapt og ute av stand til å bryte sirkelen.

Jeg har lyst til å gjøre noe godt for noen fordi jeg har et spesielt forhold til dette mennesket og føler nærhet. Den gode følelsen min avhenger av den gode følelsen hos denne personen. Ikke bare mennesket, men også hele den uorganiske, den organiske og den animale naturen opererer ifølge dette prinsippet. Vi kan se det overalt; fra de minste elementær-partiklene og bølgene, til gigantiske objekter og hele galakser. Det finnes kun ett ønske i alt – å gripe fatt i det som er bra for meg og å avvise det som er skadelig.

Det egoistiske ønsket om nytelse på det uorganiske, det organiske, det animale og det kommunikative nivået i naturen, opererer kun på denne måten. Men på det kommunikative nivået får vi i tillegg en spesiell frihet til å velge. Mennesket utvikles fra animalt nivå, fra apene og begynner på et visst punkt i livet å stille seg selv spørsmålet: «Hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet, hva er livets kilde, har det noen mening?»

Gjennom utviklingen og som resultat av motgang og alt man har gjennomgått, begynner man gradvis å se det store bildet. Spørsmålet om meningen med livet tvinger en da til å oppklare hva man mangler – man blir nødt til å finne ut hvorfor man lever. Selv om man har et godt liv oppstår spørsmålet om livet har noen mening og hva man kan oppnå.

Noen vender seg til religion og det gir en et visst håp, siden man blir lovet at ting blir bedre etter døden. Det er ingen virkelig løsning, siden det ikke gir noe svar på spørsmålet. Man blir bare beroliget av andres fortellinger.

Læren om kabbalah tilbyr oss en reell sjanse til å se virkeligheten hinsides grensene til fysisk død. Den sier: «Du skal få se virkeligheten din mens du lever.» Det betyr at vi ved å forandre holdningen vi har til virkeligheten, begynner å se den motsatte virkeligheten utenfor oss. Vi går ut fra oss selv til den eksterne virkeligheten, som for å identifisere oss med den og slik forlater vi kroppen, det animale nivået og oppnår nye sanser, nye egenskaper som kalles menneskelige egenskaper.

Vi identifiserer oss med og kobler oss sammen med hele naturen utenfor oss. Slik oppnår vi en utenfor-kroppen-eksistens, spirituelt liv. Vi blir nødt til å gjøre det her, i denne verden, i denne virkeligheten, i dette livet og da vil vi gå over til den neste virkeligheten. Nå befinner vi oss tross alt på virkelighetens animale nivå. I vår virkelighet har vi de uorganiske, de organiske og de animale nivå i naturen. Vi tilhører animalt nivå, men er mer utviklet enn andre dyr.

Vi må gå videre til det menneskelige nivå, til Adams nivå, som betyr «lignende» (på hebraisk; Domeh) den øvre kraften, kraften av kjærlighet og giverglede. Når man går ut fra seg selv, begynner man å se og føle denne annerledes virkeligheten. Man begynner å erfare livet utenfor kroppen, som i en kollektiv matrix med eksistens over materie.

Det er nøyaktig denne formen for eksistens som kalles det menneskelige nivå. Vi oppnår det ved å tiltrekke oss giverkraften som eksisterer i naturen, legger den til mottakerkraften, kraften av egoet vårt – og begynner å korrigere det ved å forvandle det til giverkraft. Slik kommer vi til det spirituelle nivået.

Nå befinner vi oss i omformingsfasen fra ett nivå til et annet og i nær fremtid vil vi kunne se hvordan hele verden må gå videre til neste fase i evolusjonen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →