Så folket hvilte den syvende dagen. Og Israels hus kalte det manna. Det lignet korianderfrø. Det var hvitt og smakte som tynne kaker bakt i honning. (Torah, 2. Mosebok, «BeShalach«, 16:30-16:31 

Lørdag (Sabbaten) er en særegen tilstand der vi iløpet av seks dager (tilstander) korrigerer det egoistiske ønsket og kommer til realiseringen i dets korrigerte form. Der er totalt fem egoistiske nivå vi må korrigere. På den sjette dagen foregår en sammenblanding og kombinering til èn helhet. Vi får da lys på dette korrigerte, forente ønsket. Dette lyset er sabbat.

Jeg korrigerer ikke selv de egoistiske egenskapene mine, det er lyset som korrigerer dem. Et lys kommer og korrigerer meg i egenskapene til den første dagen, deretter den andre, tredje, fjerde og femte. Den sjette dagen kommer et spesielt lys som samler dem alle og resultatet er ett felles altruistisk ønske, den kollektive giveregenskapen – og i den mottar jeg oppfyllelse den syvende dagen.

Spørsmål: Hvorfor har det en smak kalt «manna»?

Svar: Fordi det alltid beveger seg oppover under vår konstante aspirasjon for å få korreksjonens lys og deretter oppfyllelsens lys.  

Spørsmål: Hvorfor blir det sagt at «det smaker som tynne kaker bakt med honning»?

Svar: Det er en litt uklar ligning. Det betyr ikke honning, men snarere egoisme søtet med korreksjon som begynner å arbeide med giverglede, som representerer dette måltidet. Noen ganger refereres det til som en «okse», andre ganger som en «hval» (Leviathan), osv. Vi snakker om de spirituelle røttene som viser seg slik i vår verden.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 2/3/13

Kategori: Bønn, Egoisme, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Et menneske som aspirerer mot å oppnå spiritualitet begynner å innse at hele verden er ett system. Det er et arbeid konstant fyllt av glede og du tilvennes det gradvis. Det blir en nødvendighet. Du eksisterer allerede på dette nivået.

Alle andre nivå er slette, èn-dimensjonelle og det er umulig å tenke på dem som tidligere. Man blir vant til å tenke i det fler-dimensjonelle rommet som presses sammen til èn eneste kraft og ett mål og her er det ikke vanskelig å føle hele verden sammenkoblet med ett mål, med èn eneste kraft, opp til punktet der du ser opp på stjernehimmelen og ser forbindelsen mellom stjernene.

Dette fører til noen interessante spørsmål: Hvordan assosierte oldtidens astrologer planetene i stjernebildet? For når jeg ser på stjernene klarer jeg ikke å forbinde dem med horoskopet. Jeg har ikke den fantastiske forestillelsesevnen som oldtidens greske og babylonske astrologer hadde, for stjernene befinner seg langt fra hverandre og på ulike plan.

La oss si at èn stjerne befinner seg flere hundre millioner år nærmere jorden og den andre er millioner av år fjernere. Men de var istand til å se forbindelsen mellom dem på ett plan. Er det bare primitiv representasjon eller menneskelig fantasi? Hvordan ser man denne bjørnen; fire-fem stjerner som former et kvadrat med en hale? Hvordan er det mulig å forestille seg noe slikt?

Det er et interessant fenomen: Idèen som forbinder stjernene i horoskopet oppnås hos et menneske gjennom påvirkningen fra dem.

Oldtidens astrologer hadde en følelse av forbindelse mellom disse stjernene. På grunn av egoismens utvikling har vi distansert oss fra universet, fra å oppfatte helheten i det. De kunne fornemme den relative forbindelsen siden de oppfattet det som guder, som øvre krefter de ble påvirket av. De var ikke ubetydelige eller primitive; oppfattelsen deres var simpelthen ikke så fordreid og full av filtere som vår er. De hadde en mye større fornemmelse av lys.

Hvis vi nå begynner å korrigere egoet vårt, vil vi fornemme mye mer lys siden vi er mye grovere enn det de var.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 4/2/13

Kategori: Egoisme, Evolusjon, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar«, Artikkel 10: Slik er det fordi han ikke har interesse for mottakelse, kun for å gi. Klipot, derimot, vil ikke ha noe med giverkraft å gjøre, men bare å ta imot for sin egen skyld, for egen nytelse. Det finnes ingen større motsetning enn dette.

Spørsmål: Hva er klipa?

Svar: Klipa er noe som forhindrer meg i å nærme meg skaperen. Jeg gjenkjenner det som en kraft som legger hindringer foran meg.

Ærlig talt, hva kan forhindre meg?

Jeg ønsker å more meg og det betyr at all slags nytelser forhindrer meg; de distraherer meg, tar meg bort fra likhet med skaperen og holder meg tilbake fra å avansere mot samhold og giverkraft. Det er disse nytelsene som kalles «smuss».

Så klipa er noe ekstremt behagelig. La oss si at jeg heller foretrekker å slappe av hjemme, istedenfor å delta i vennenes samling. Det er mer behagelig å ha tanke for det som skjer med meg personlig, enn for verden og korreksjon. Jeg er mer opptatt av å ta vare på mine egne barn enn naboens.

Men det virkelige klipa er når jeg føler at jeg avanserer mot skaperen med en viss metode og på den måten kan glede ham, men plutselig finner ut at det er mer behagelig å fravike og bli distrahert av noe. Dette er klipa; det virker som om det henger seg i klærne mine og holder meg tilbake.

Vi skjønner ikke alt dette før vi oppnår intensjonen over ønsket, før vi går ut fra ønsket og begynner å handle på grunnlag av intensjon.

Å handle på grunnlag av intensjon vil si å tilføre begrensning (Tzimtzum) til mottakerønsket. Jeg må bli uavhengig av det og fullstendig fri til å velge. Med andre ord, uavhengig av ønsket. Jeg kan selv bestemme at jeg vil bearbeide det for å motta. Jeg har mulighet for å arbeide for å gi, men bestemmer meg for det motsatte. Dette er «smuss». Motsatt, hvis jeg ikke har noe valg, kan jeg ikke bli bedt om noe. Å ta imot med egoistisk intensjon er klipa som går igjen i alle oppturene våre, til korreksjonens avslutning. Og det krever alltid en vanskelig avgjørelse – hvordan skal jeg handle, for å ta imot, eller for å gi?

Vi snakker om det egoistiske ønskets arbeid med lys og beholdere og ikke bare om avvisning av de «små» gledene i verden. Jeg blir bedt om å ta en høyere avgjørelse når jeg begynner å føle at det finnes en konge med egoistisk natur. Dette er skaperens bakside og jeg tror det er den som dominerer verden. Slik bør det være og jeg tar mine beslutninger under disse betingelsene.

Avgjørelsen er dessuten bare mulig når jeg hever meg over begrensningen, når jeg er uavhengig. Det er da jeg bestemmer meg for å glede meg over å ta imot og forvandles til klipa.

Generelt sett er det smusset som gir en energi og skubber en mot målet. De fremkaller en slik motivasjon at man blir nødt til å klatre over dem, som en fjellklatrer, man må overvinne dem og stige til toppen, til kongens slott. Og hver bevegelse er et skritt over smusset.

Klipa er essensen til skapelsens materie, mottakerønsket som tok egoistisk form og viser seg for oss på denne måten. Derfor er det umulig å gå ett skritt videre uten å være i kontakt med klipa.

Men vi kobler oss selvfølgelig ikke sammen med det. Vi må alltid holde oss i høyrelinjen og da vil energi fra smusset alltid komme til rett tid og i rett form.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/3/13, «Introduction to The Book of Zohar«

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Introduction to The Book of Zohar, Artikkel 8: For eksempel når to mennesker elsker hverandre, sier du at de er knyttet sammen med hverandre som ett legeme. Og når de hater hverandre, sier du at de er like langt borte fra hverandre som øst fra vest. Men det finnes ikke spørsmål om nærhet eller fjernhet i beliggenhet her. Snarere hentyder det til likheten i form; når de har lik form og den ene elsker det den andre elsker og hater det den andre hater, elsker de hverandre og er sammenknyttet.

Og hvis der er ulikhet i form mellom dem og den ene liker noe den andre hater, blir de fjerne og hatefulle overfor hverandre i den grad de har ulik form. Og dersom de, for eksempel, har motsatt form og den ene hater alt den andre liker og alt den andre hater blir likt av den første, anses de som fjerne som øst fra vest, som vil si fra den ene ytterligheten til den andre.

Spørsmål: Hvilken type kjærlighet og hat er det som refereres til her?

Svar: Det er typisk for gjensidige forhold mellom mennesker: med ens venn, ens ektefelle osv. Jo mer lik du er den andre i ønsker og tanker, eller jo mer ulike dere er, i den graden elsker eller hater dere hverandre.

Men meningen her er ikke å avsløre medfødte psykologiske følelser og det handler ikke om ordinære naturlige forbindelser basert på interesser, vaner og forståelse. Nei, her snakker vi om to mennesker som arbeider sammen for å klarlegge «stedet» for avdekkelse av skaperen i forbindelsen mellom seg.

Dette «stedet» bygger vi med våre felles gjensidige intensjoner. Fordi ønskene og tankene våre er forskjellige og mennesker er forskjellige, er alle innstillt på sin egen «bølgelengde».

Tidligere ble langbølger brukt for kommunikasjon. Så hadde man behov for større nøyaktighet, mer intensitet og muligheten til å trenge dypere inn og man begynte å bruke høyere bølgelenger som gjorde det mulig å overføre mer informasjon. Tidligere forsvant alle de små detaljene, men nå, i den høyere bølgelengden, viser det seg at alle kan være spesielle og vi trenger ikke å være like. En skapning fra en annen planet ville ikke ha sett forskjell på oss: vi har alle armer og ben, øyne og ører osv. Men hvis vi går dypere ned i noens karakter, hans vesen, oppdager vi store ulikheter. Ikke bare er alle individer unike, men de forandrer seg også stadig.

Så hvordan kan vi forbinde oss med hverandre?

Vi forbinder oss ifølge våre intensjoner. Jeg har til hensikt å være god mot deg med alle mine evner og din hensikt er å være god mot meg med alle dine evner, ønsker og muligheter. Da er vi likestillte, like, forbundet. Vi er ikke forbundet i de reelle ønskene våre, men i intensjonene våre, som er rettet mot gjensidig giverglede.

Jeg tvinger ikke deg til å høre på Mozart fordi jeg selv liker musikken hans og du tvinger ikke meg til å høre, for eksempel på Moti Mor fordi han er favorittartisten din. Nei, jeg skrur av den klassiske musikken og ikler meg deg og finner ut hva det er i deg som passer denne bølgelengden, hva du liker i det analoge ønsket ditt. Åhh, du liker Moti Mor. Selv om han ikke kan sammenlignes med Mozart, begynner jeg å sette pris på ham, fordi jeg gjennom det forbinder meg med deg og oppnår skaperen. Slik blir Moti Mor plutselig viktig for meg og jeg endrer ønsket mitt etter ditt ønske. Mozart var en nytelseskilde for meg på «animalt» nivå, mens Moti Mor blir en mulighet for meg til å forbinde meg med andre og danne en spirituell beholder.

Om dette sies det: «La hans vilje bli din vilje.» Jeg kan ikke annullere tiltrekningen min til Mozart. Jeg har bare «begrenset» den, «dekket» den med et nytt dekke av tiltrekning til Moti Mor og slik har jeg oppnådd kontakt med deg. Jeg gjør det samme med alle, får mitt ønske til å bli lik deres ønske. Til sist tilegner jeg meg mangler fra hele verden og får kontakt med alle.

Jeg trenger faktisk ikke en gang å gjøre videre undersøkelser for å kunne gjøre dette. Lyset hjelper meg og jeg forbinder meg til det som er viktig for andre, til forståelsen og følelsene deres. Det er ikke en anstrengelse, men faktisk enkelt og herlig.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/3/13, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er substansen til det skjulte?

Svar: Det skjulte ble til av våre korrupte følelser og sinn. Det er som om jeg forsøker å forstå noe og ikke klarer det. Jeg strever, «stanger med hodet», prøver å tilnærme meg fra flere retninger uten å forstå det. Jeg finner ulike punkter å holde meg til, men klarer ikke å trenge inn i det for å finne logikken. Årsaken er mangel på forbindelse, som betyr mangel på persepsjonsbeholdere.

Det er som et puslespill som må settes sammen slik at hver bulk vil passe perfekt inn i den tilpassede fordypningen. Her gjelder samme regelen. Jeg mangler den riktige fordypningen i mangelen min som får den biten av puslespillet til å trenge inn i meg og forbinde seg med meg. Da vil jeg forstå, realisere og føle – og bildet vil plutselig bli klart for meg.

Jeg husker at jeg, da jeg studerte hos Rabash, kom og klagde bittert over at det skjulte varer så lenge. Men det skjulte stammer fra mangel på likhet, fra mangel på forenlighet mellom de indre kvalifikasjonene og manglene i deg og verden som må trenge inn hos deg. Mangelen din kan foreløpig ikke oppfatte denne formen, så hva kan vi gjøre? Du er som et barn som med makt prøver å putte en terning inn i et rundt hull. Ungen forstår ikke at det er umulig og fortsetter med å presse terningen mens han gråter.

Vi skjønner heller ikke behovet for forenlighet her og at det oppnås ved observasjon og innsats. Det er vanskelig og vi skjønner hvorfor et barn ikke utstår en slik situasjon. Det er det samme som skjer med oss og årsaken er alltid uforenlighet, mangel på likhet. Hele og fullstendige bilder kommer ovenfra, men vi må bli forenlige med dem.

Så hver begivenhet i livet ditt, alle situasjoner som ikke oppfattes som helt perfekte, som skaperens speilbilde, indikerer en mangel på persepsjonsbeholdere, uforenligheten din med den øvre.

Først av alt skal du være takknemlig for denne følelsen av mangel; det er allerede en realisering. Du må ikke roe ned og fortie denne følelsen, men heller bearbeide den hensiktsmessig. Gled deg over at ondskapen kommer fram og begynn å korrigere den.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/2/13, The Study of The Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva føler et par som befinner seg i det «delte rommet», der partneren føler og forstår deg?

Svar: Et «delt rom» refererer til gjensidig fullstendig forståelse innenfor sine begrensninger. Et slikt område dannes vanligvis i holdningen overfor barn. Den gjensidige omsorgen og viktigheten paret føler for dem, forbinder paret. Disse er tilsynelatende eksterne faktorer og ikke våre egne, men de tilhører oss. For noen som ikke har barn, er det vanskeligere å finne felles forbindelsespunkter.

Vi må lete etter ting vi er enige i, forståelse, noe vi har til felles; der vi kommer til enighet, vi forstår hverandre og forbinder oss, selv om vi i begynnelsen hadde ulike meninger. Vi blir så vant til disse innrømmelsene at vi ikke klarer oss uten dem. Selv om vi kunne korrigere ulikheten mellom oss, ville vi ikke ønske å gjøre det. Vi føler at alle disse kontrastene er en mulighet for et spesielt samhold. Vi forstår allerede at uten dem ville det ikke være noe samhold.

Alle disse «røffe flekkene» hjelper oss å få kontakt. Det er takket være det fakta at partneren min og jeg gir etter at vi føler denne forbindelsen mellom oss. Uten gjensidige innrømmelser ville der ikke være kontakt. Hvis vi var enige om alt fra begynnelsen av, ville vi ikke følt kontakten. Det ville være som om vi var det samme. Når vi gir etter, annullerer vi ikke egoet, men bygger snarere en forbindelse over det, som det sies, «Kjærlighet vil dekke over alle overtredelser.» Derfor overholdes denne sterke forbindelsen, den indre kontrasten mellom oss, men over den vokser kjærligheten seg stadig større.

Det «delte rommet» er vårt dobbelte felles ego, men det får oss til å forbinde oss mer og gjør oss istand til å føle denne forbindelsen mellom oss. Vi må konstant ivareta dette «delte rommet», å vekke det og prøve å utvide det i forhold til ulike typer forbindelser fra det fysiske til det spirituelle.

Fra «A talk about a New Life», 25/7/12

Kategori: Egoisme, Ekteskap, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Hva vil det si at et beger med velsignelse bør være fyllt med arbeid»: Men før Yenika (amming) har vi fasen av Ibur (svangerskap), som betyr at den øvre korrigerer ham. Dette kan være når en person er som et foster i sin mors liv, ettersom fosteret annullerer seg for moren og ikke har egne tanker, men som de vise sier, «Et foster er en del av moren og spiser det moren spiser» og ikke har noen eksistens i seg selv til å stille spørsmål, men det kommer ikke opp som et navn. Det kalles at han er stum og ikke har noen munn for å stille spørsmål.

Dette er tiden en person kan gå over fornuften med øynene lukket og ha tro på de vise og gå til endes. Det kalles Ibur, at han ikke har noen munn, Ibur betyr (TES del 8) «nivået av Malchut, som er den mer begrensede beskjedenheten kallt Ibur, som stammer fra Evra og Dinin, som det sies, «Og Herren ble svanger for deg.»

Og hva angår Evra og Dinin bør forklares, siden legemet motstår arbeidet der en person bør gå over fornuften med lukkede øyne, så man konstant må overvinne det som kalles «sinne, raseri og vanskeligheter», fordi det er vanskelig hele tiden å avansere ved å overvinne og annullere seg selv for den øvre, så den øvre får gjøre hva han vil med en. Det kalles Ibur, som er den mer begrensede beskjedenheten.

Det er en vanskelig situasjon, for et menneske er ikke vant til en slik holdning. Å annullere seg selv fullstendig er enda vanskeligere enn simpelthen å bøye seg og være i beskjedenhet. Vi har allerede forberedelsen for beskjedenhet i vår natur, men statusen til et Ubar (foster), som betyr overgang (samme rot på hebraisk) fra en virkelighet til en annen, i henhold til å bruke ønskene våre, de indre innsiktene, er en veldig vanskelig prosess.

Her kreves det at vi fullstendig annullerer oss selv i tro over fornuft for å kunne heve oss over all forståelsen og ønskene som vekkes i oss.Tilstanden er ikke passiv, selv om det kan virke slik. Man er nødt til å delta i den og gi alt man har for å overvinne hindringene man treffer på. Ellers blir det umulig å annullere tidligere nivå.

Han kalles et foster fordi han ennå ikke kan arbeide med innsikten og intensjonen av giveregenskap. Derfor annullerer han seg for den øvres giveregenskap og tillater den øvre å gjøre hva han enn måtte gjøre med ham, ved å akseptere alt som godt og velsignet, med fullstendig enighet, forståelse og glede. I det tilfellet kalles han et spirituelt foster.

Fra dette ser vi hvordan vi bør forberede oss selv og gruppen for å gå inn i status av et foster i den spirituelle virkeligheten.Vi har allerede snakket mye om dette. Nå bør vi prøve å realisere det.

Dette er en tilstand der man føler press fra Dinim man møter. Man forstår ikke hvorfor det skjer i verden rundt seg og hva verdens holdning mot hele denne prosessen er, men endelig ser man hvordan hele verden begynner å gå inn i tilstanden av Ibur i forberedelse for den nye fødselen.

Dette er fordi hele verden eksisterer i et menneske. Derfor ser man hvordan hele verden, alle disse innsiktene, går inn i en tilstand av Ibur. I den grad man annullerer sin tidligere holdning til alt som skjer, oppdager man at hele verden rundt en blir til virkeligheten av det spirituelle fosteret. Når han annullerer seg selv, ser han at skaperen virker i alt som finnes rundt ham.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 7/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 For å kunne undervise en person de integrerte lover, må vi gjøre han om til en liten vitenskapsmann. Han må forstå hvor han er, hva som egentlig får jorden til å gå rundt og hvordan naturen oppfyller alt. Vi er dominert av naturen, vi er ikke over den eller utenfor den. ” Hvor kommer vi ifra hvis ikke som et resultat av dens planer og programmeringer? Vi ser at denne planen og dette programmet faktisk finnes.

Folk trodde en gang at alt skjedde ved en tilfeldighet, eller de tilskrev alt til skaperen eller til en annen faktor. Finnes det tilfeldigheter i naturen? Alt er forutbestemt. Det fines ingen tilfeldigheter  her! Vi tror det er tilfeldigheter da vi kun kan se halvparten av fenomenet, uten å se den andre halvparten.

I naturen finnes det koblinger, tunge seriøse lover. Vi eksisterer i dem og takket være dem. Plutselig vil en person som lever under disse lovene, som opprettholder ham si: ”De eksisterer ikke!” En person forstår bare ikke hvor dypt han er nedsenket i slikt tull, og samtidig mener at han er smart.

Hvordan kan du være over naturen? Hvem er du? Et lite menneske på kanten av en liten galaxe? Jeg forstår at et lite barn tror han er stor, men hvis vi ser på oss selv fra siden, hvem er vi? Hva er vi? Se hva en tsunami og en storm gjør med alle!

Vi er bare flinke til en ting, å forberede våpen mot oss selv, og  ingenting annent enn akkurat det. Hva kan vi være stolte av? Hva skaper vi? Ikke noe bra. Alt er bare for å ødelegge miljøet vårt, og oss selv.

Hvor ellers kan vi se en slik tilbøyelighet, slik bevegelse i naturen? Hva slags grunn har en person hvis han opererer mot sin egen eksistens? Vi er verre enn dyr.

Dyr tar optimalt vare på seg selv, de eksisterer instinktivt etter lovene i naturen. Vi derimot, fikk større hjerne av naturen, flere begjær og vi bruker dem kun til selvutslettelse. Hva slags hjerne har vi? De er motsatt. Vår egoisme er å drepe oss.

Årsaken er en objektiv undersøkelse av verden rundt oss, for å fremme oss selv til å matche denne verden optimalt.

Fra KabTV’s “Integral World” 11/27/12

Kategori: Egoisme, Integrerende oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan individualiteten opprettholdes i et integrert samfunn?

Svar: Egoisme dør ikke. Den sørger konstant for drivstoff til «vi» hos deg, og «viet» ditt fortsetter hele tiden å vokse.

Som resultat av generell egoistisk utvikling over tusener av år, har vi nådd et visst nivå av realisering og er blitt runde. Og nå er vi et samfunn som ikke ønsker å tenke på noe, et samfunn der medikamenter og underholdning regjerer og vi ikke har behov for andre ting.

Så snart du begynner å oppfatte det integrerte samfunnet og inkluderes i det dukker en ny form for egoisme opp, en «rund» egoisme, som vokser når den individuelle egoismen din skyver den mot neste nivå.

I dag føler mange mennesker at de mister sin individualisme, fordi naturen sletter den. Folk føler seg fortapt, de vet ikke hvem de er og hva formålet er. De kan ikke lengre realisere seg selv slik de tidligere gjorde, før egoismen ble rund; i dag finnes ingenting de kan realisere seg selv gjennom.

Derfor anses den siste 40-50 års generasjonen som den fortapte generasjon. Slik kalles den fordi egoismen har sluttet å vokse, folk føler ikke behov for å stifte familie og å få barn. Hvorfor skal jeg anstrenge meg for noe, legge planer, oppdage nye planeter, som om det skulle finnes noe der ute. Lysten er forsvunnet, egoismen er sluttet å vokse; den er blitt rund.

Begynn å tilpasse deg innenfor denne nye formen for egoisme og du vil se hvordan den vil begynne å vokse i deg, men på en rund måte, sirkelen vil enten utvide seg, eller stige. Det er vårt neste nivå. Med andre ord; formen for egoisme er endret, den er blitt global og integrert; veksten vil fortsette – og det blir nydelig.

Vi vil begynne å se totalt nye krefter og gjensidige forbindelser i naturen, vi vil oppnå naturen og plutselig vil vi oppdage felt, lover og former som Einstein bare kunne drømme om.

Den nye mekanismen av følelser og intellekt vil gjøre en istand til å fornemme hele naturen holistisk, å se hele dens mangfold og oppfatte i den kreftene som styrer alt, nettverket av krefter, som man selv vil oppdage. Man vil skape en analog av den generelle naturen inni seg selv, man vil begynne å gå ned i alle lagene. Det er en helt ny vitenskap. Ikke mye er skrevet om den; vårt neste indre utviklingsnivå.

Menneskeheten vil oppdage dette utviklingsnivået. Og så snart den begynner å utvikle seg altruistisk, der de stadig styrker den indre forbindelsen seg imellom, hvor gradvis forening, gjensidige fornemmelser og forståelse tar plass og vil fortsette, til dette felles nettverket av gjensidig kontakt forvandles til en fullstendig analog forbindelse – da vil vi miste oppfattelsen av tid.

Dette er inngangen til kraftfeltet der sinn og følelser eksisterer – og ikke materie. Nå oppfatter vi det bare med våre egoistiske sanser. Så snart egoismen fullstendig forvandles til altruisme, en heldekkende gjensidig forbindelse mellom oss, vil oppfattelsen av materiets eksistens forsvinne.

Fra KabTVs «Integral World», 27/11/12

Kategori: Egoisme, Evolusjon, Integrerende undervisning, Oppfattelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen bak skaperens ord: «Jeg skulle ønske de ville forlate meg, og min Torah vil opprettholdes»?

Svar: Dette betyr at mennesket gjør feil innsats, på feil plass til feil tid og for feil grunn. Det er mange forhold som må settes sammen.

Først av alt må man organisere en gruppe. Uten en gruppe kan ikke en person komme ut av egoet. Han kan snakke om dette med mange fine ord, men realiteten er at han ikke vil realisere noe som helst.

I tillegg til dette må man ha tålmodighet, å forstå at det er en akkumulerende prosess der all vår innsats blir lagt til, som vil bringe oss resultater. Det kan sammenlignes med en meter-måler som måler et spinnende hjul, og på et tidspunkt skifter tallet på skjermen fra 0 til 1. Så spinner hjulet videre til tallet igjen skifter til 2 osv..

Vi må forstå at det kan gå uker eller måneder til meter-måleren skifter til det neste nummeret. Men ukene går ikke hvis vi ikke investerer innsats. Her begynner en person å forstå at han ikke har noen styrke eller ønske, at han ikke er i stand til å gjøre noe som helst, og vil bare forlate alt. Kroppen drar han til meningsløse forhold, og hovedsaken er å ikke føle som om hans tilstand er vanskelig.

Vi forstår allerede hvordan dette skjer. Her må personen finne seg selv støtte, «Støtte av lyset.» Dette betyr venner som hjelper hverandre. Vår svakhet ligger i det at det ikke finnes noen gjensidig hjelp, og alt er bygget nettopp på dette. Styrke finnes bare i sammenkoblingen, og hvis koblingen opphører, vil ingen ha styrke.

Lyset illuminerer fra den andre siden og øker sakte mitt ønske om å motta med kun ett gram, og jeg faller umiddelbart. Jeg er klar til å glemme alt, legge meg ned og ikke gjøre noen ting, vil bare være i fred. Omgivelsene burde sette press på meg, venner skulle ringt meg når jeg ikke møter opp til leksjoner, og skulle ha vekket meg hjemme.

Jeg må ordne disse forholdene med mine omgivelser så det vil virke på meg. Også hjemme bygger jeg et slik system som ikke lar meg misse morgen leksjoner. Jeg gjør det samme med venner. Jeg forbereder meg på en slik måte at min samvittighet vil lide hvis jeg ikke møter til leksjoner.

Men jeg må forberede dette på forhånd og ikke når nedturen kommer. Jeg må bekymre meg for noe på forhånd, for å forplikte meg til å komme til leksjoner selv når jeg mangler styrke. Jeg arrangerer alt på en måte så jeg ikke kan bli hjemme, for hva vil ellers familien min si? Jeg kan ikke komme opp med unnskyldninger hver dag jeg ikke føler meg vel. Vennene vil begynne å ringe og spørre hva som skjer med meg, hvor jeg har blitt av, og det ville vært pinlig.

Hvis jeg får en «byrde på hjerte», er det bare disse tiltakene som vil virke på meg. I slike stunder der jeg ikke selv er i stand til å gjøre noe, men føler at jeg har forberedt støtte for meg selv, så det også står i min favør.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →