Spørsmål:
Hvorfor hører skaperen oss ikke dersom vi er mindre enn ti?

Svar: Dette er faktisk ikke sant. Det handler ikke om en gruppe på ti som du kan telle, men om et endelig fiksert ønske, som blir sterkt og reellt gjennom forbindelsen vår.

Det spiller ingen rolle om det er 50 eller 80 mennesker som tar del i det. Innen det spirituelle tar man ikke hensyn til kvantiteten, her er det kun kvaliteten som gjelder. Når jeg sier at det nederste nivået befinner seg ti ganger lavere enn det øverste nivået, refererer jeg til et kvalitativt mål og ikke til et kvantitativt.

I sin helhet vil dette si at minsteantallet for mange er to, når hver og èn kan gå ut fra seg selv, heve seg over egoet sitt og forbinde seg med en annen, slik at selv to kan kalles “en gruppe på ti.”

Dette er en betegnelse for betingelse. I vår verden måler vi kvantitet, men i det spirituelle måler vi kvaliteten. Men selv om vi anvender ord fra denne virkeligheten, må vi innse at det her dreier seg om virkelig forandring.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 25/8/12, Spørsmål og svar med Dr. Laitman

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Ifølge nettdugnad (crowd sourcing – wisdom of the crowd) teknologi, er enhver diskusjon fiendtlig til det allmenne sinnet, fordi mennesker blir forsiktige når de snakker. Det fører til minimalisering av tankeforskjellene. Hvordan stemmer dette med den integrerende tilnærmingen? Bør en integrerende gruppe opprettholde forskjellene? I hvilken sfære bør vi samle oss og bli som èn?

Svar: Vi trenger ikke å være bekymret over forskjellen. Forskjell foregår når alle ivaretar sine egne former for egoisme og på samme måte som folk har ulike ansikt, har de også ulike interne kvalifikasjoner. Denne kjennsgjerning manifesterer seg selvsagt på fullstendig egoistisk vis.

Hvis vi aksepterer noen som medlemmer i et team og lar dem bidra til gruppen ifølge sin individualitet, begynner de å tenke annerledes. De individuelle kvalifikasjonene deres viser seg, med andre ord, i en mer utgående linje og de begynner å tenke: “Hvordan og hva kan jeg bidra med til gruppen?”

I det tilfellet “svulmer” egoismen vår opp; den lærer å tenke annerledes, ikke på hva vi kan få – men snarere på hva vi kan gi. Når jeg får, har jeg et veldig begrenset behov – mitt eget personlige behov. Når vi tenker på hva vi kan gi (la oss si at vi lever i et virtuelt rom og har et nært, altruistisk forhold), da anstrenger vi oss for å forstå hva andre mennesker på vårt team ønsker.

Basert på dette, blir jeg lik Gud, selv om det er enormt vanskelig. Det betyr at hver og en av oss må ha omsorg for ni venner. Vi har ingen innvendinger mot å spille denne rollen, men hva kan vi gi de andre? Hva ville den første, den andre, den tredje… vennen ønske seg? På dette punktet begynner vi å slippe fantasien fri. Det er her ressursfullheten vår blir ubegrenset. Vi utvikler den istedenfor å legge bånd på den.

Hva er det man trenger når man befinner seg innenfor sin egen lille egoisme? Uansett hvor mye man fantaserer, ender man opp med å være snever og primitiv; alle jager etter de samme drømmene.

Men vi klarer å realisere hele verden fordi vennene våre (som vi prøver å gi til) aspirerer etter et totalt annerledes eksistensnivå. Så vi gjør vårt beste for å bli sterke og sørge for at de andre får hva de ønsker seg.

Fra KabTV`s “Wisdom of the Crowd”14/5/13

Kategori: Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:Hvordan kan vi vurdere om møtet var en suksess? Er parameteret en følelse av ”bringebær sfæren”?

Svar:”Bringebær sfæren” refererer til gruppen som blir til en, en gruppe på ti som blir til en. Da mister hvert medlem av gruppen følelsen av seg selv og føler at han befinner seg på et høyere nivå. På vårt nivå, er vi ti. På neste nivå, blir gruppen på ti, til en. Dette er hva jeg kaller en ”bringebær sfære”.

Alle burde prøve å se det på denne måten. Vi annulerer oss selv og stiger ved hjelp av giverglede kraften, og vil i stedenfor ti, bli til en, men på det neste nivået. Dette kalles å heve MAN.

Vi trer inn i det øvre som et foster, og begynner å føle det. ”Bringebær sfæren” blir til en dråpe sæd i forhold til det øvre. Så når vi annulerer oss selv og er innlemmet i Ham sammen, føler vi noe, men vet ikke nøyaktig hva det er. Jeg føler meg bra på grunn av noe som er utenfor meg, men jeg skjønner ikke helt hvor det er eller hva som skjer. Dette er begynnelsen på Ibur (unnfangelsen).

Hvis vi føler en uvanlig varmebølge mens vi møter publikum, må vi tre inn i bringebær sfæren sammens med dem, og dermed anspore dem.

Alle mennesker har roten til forbindelsen med skaperen. Reshimot (spirituelle gener) som dukket opp etterat beholderne knustes, er bare forskjellige i hvor dypt den er skjult. Alle må nå korreksjon, når dere skaper en bringebær sfære sammen med publikum, er dette en helt spesiell følelse av forbindelse. Du overbringer din oppvåkning til dem ved hjelp av det omkringliggende Lyset. Da begynnerden gnisten som ligger gjemt dypt i dem, og ikke tillater en person å føle den, å flyte og å komme opp til overflaten.

 
Fra forberedelsen til den Daily Kabbalah Lesson 8/23/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva betyr inkludering i andres mangel? Hvordan foregår det?

Svar: Når du har omsorg for andre, er du inkludert i all deres mangel. De sier at gjennom fem mennesker er du forbundet med hele verden. Det er logisk at dersom gruppen vår arbeider med spredning, f.eks. i Sør-Afrika, som per i dag har nærmere en halv milliard innbyggere, så via kontakt med etpar tusen mennesker, med bruk av ordinært nettverk, mottar de mangelen til titalls, ja, selv hundrevis av millioner.

Gruppene våre disseminerer helhetlig undervisning  til alle verdenshjørnene og på den måten vekker de denne kontakten. Det er logisk at all mangelen som fanges i ett “fiskegarn” kommer fram til senteret vårt og herfra avledes metoden for korreksjon. Og vi absorberer mangelen til hele verden og fortsetter å heve den oppover til skaperen, til “Malchut de Ein Sof”, med ønske om å være “som et menneske med ett hjerte.”

Når vi arbeider slik i form av en pyramide, korrigerer vi hele verden og utfører arbeid som kalles “Kohanims (prestenes) arbeid” – arbeidet som er betrodd til Israel. All menneskelig mangel tilhører den materialistiske verden, behovet for næring, sex, familie, penger, respekt og kunnskap. Men vi har nådd en slik krise at vi ikke en gang klarer å tilfredstille de jordiske ønskene uten riktig forbindelse oss imellom. Og denne nedbrytelsen viser seg mer og mer for hver dag.

Tidligere utsto vi ulike private problemer, oppløsning av familien, problemer på arbeidsplassen og problemer med barneoppdragelse. Disse problemene var ikke direkte truende for vår eksistens. Men i dag har problemene steget til et nivå av generell økologi, helse, nedbrytelse av familiekonseptet og masse-arbeidsløshet. Det dreier seg om daglige problemer som vår eksistens i denne verden avhenger av.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/8/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvordan kan vi få opp farten på prosessen så skaperen virkelig blir viktig for oss, slik at vi kun vil tenke på og være opptatt av hans ønsker og ikke våre egne?

Svar: Når vi begynner å forbinde og forene oss tilstrekkelig, vil dere begynne å føle skaperen.

“Bærekraften” til forbindelsen mellom oss er ikke stor i dag; den er ikke tilstrekkelig for at vi skal kunne forene oss ordentlig og forbinde oss med skaperen. Når forbindelsen vår er av tilstrekkelig kvalitet og kvantitet vil vi koble til “kringkastingstrømmen”, selv om det ennå er uten “bilde” og bare i audio-format.

På den ene eller andre måten er alt avhengig av kontakten mellom oss. Når vi kobler, gir vi skaperen “kommunikasjonsledningen” med tilstrekkelig “båndbredde”, slik at kanalen til en viss grad blir viktig for oss. Så vil vi gradvis utvide den med vår innbyrdes enhet.

I mellomtiden er imidlertid forbindelsen mellom oss så svak at vi bare kan glemme det. Der er ikke en gang en “audio chat”, for ikke å nevne en “video konferanse”…

Fra den daglige kabbalaleksjonen 8/8/13, Spørsmål og svar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Vi har venner som bruker den kabbalistiske metoden og som allerede anvender den på seg selv. Kan de gi eksempel på en gruppe i “høyrelinjen”? Hvorfor er de tause?

Svar: Vi er forpliktet til å vise det gode forholdet vårt til andre. Vi må glede en venn! Vi må på ingen måte vise ham et surt ansikt, eller forholde oss grovt mot ham.

Og dersom et forhold sprekker, vet vi at også det har sin plass og godtar det med forståelsen av at det er noe som kan skje med alle. Det viser tross alt at vennen har en indre spenning, bearbeider seg selv og ikke er likegyldig til det som skjer. Derfor tilgir vi ham. Og motsatt, med hensyn til den negative handlingen hans, med hensyn til dette utbruddet, kompenserer vi for det med en god handling – og det vil føre til et godt resultat.

Men det er nødvendig å være forsiktig så disse negative, følelsesmessige utbruddene ikke blir vanedannende. Alle i en gruppe må arbeide for at følelsen av glede, av suksess og målets storhet skal mette den.

Fra Kongressen i St. Petersburg, “Dag tre”, 14/7/13, Lekson 5

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvordan kan en som har gitt opp alt håp i livet vite at læren om kabbala finnes et eller annet sted og at det finnes folk som kan hjelpe ham?

Svar: Lyset vil lede ham og gi ham denne muligheten, på samme måte som det ledet deg til leksjonen. Hver og en får en slik mulighet, men så er man nødt til å gjøre en egen innsats. Bare da vil han fortsette å avansere.

Forskjellen mellom å avansere på lidelsens vei og å avansere langs lysets vei, er hastighet og komfort. Når noen holder fast ved en gruppe, begynner han å ta imot mye mer lys enn når han er alene.

Jeg er nødt til å gjennomgå visse stadier og jeg kan gjennomgå dem med hjelp av et stort lys eller ved hjelp av en liten lysstråle. Forskjellen er at jeg i det første tilfellet er del av en gruppe og da skinner lyset som kommer til gruppen også på meg, gjennom den. Da får jeg det totale ønsket, den enorme beholderen. Min Reshimo (spirituelt gen) er det totale Reshimo, siden jeg avanserer sammen med alle de andre. Forestill deg hvor rask fremgangen kan være.

På den andre siden kan jeg forbli i det private ønsket mitt og ikke ha noe annet enn ett punkt. Lyset som skinner på et individ er lidelsens lys og ikke lyset som hjelper en å avansere. Man lenges tross alt ikke etter forbindelse med andre, som betyr at man ikke har noen intensjon om å annullere egoet sitt.

Jeg kan være i den ene eller den andre av disse tilstandene: en tilstand hvor lyset presser meg nedenfra med lidelse, eller i en tilstand der jeg blir trukket forover av gruppen mot forbindelse og jeg gjør en innsats for å få kontakt. Innsatsen min er første faktor – og da, som et resultat, skinner lyset jeg har tiltrukket på meg. “Jeg vekker morgengryet,” som vil si at jeg er først. Mens i det første tilfellet ble jeg tvunget av lyset – og da føltes det som lidelse, siden det virket mot min vilje.

Dette er hele forskjellen. Enten så løper vi selv forover, eller vi presses bakfra med slag. Forskjellen er hurtighet og komfort, eller ubehag langs veien.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Vi har fått en veldig kraftfull lærdom på denne kongressen; at vi må se mer på hverandre. Da oppdager du at du kan finne enorm glede i vennene, mens der hos deg er en stor tomhet.

Svar: Det er fantastisk! Du oppdager ny tomhet. Det finnes ingenting gammelt. Det er ikke slik det var før og jeg er her og gnager på meg selv som jeg gjorde for noen måneder siden, for etpar år siden, eller tyve år tilbake i tiden. Du har mer erfaring og du sier: “Det var det vi gjennomgikk for 15 år siden og det var det vi gjennomgikk for 20 år siden.”

Hvert nivå er ti Sefirot. De roterer i oss og du føler det som om ingenting skjer; alt forblir det samme. Selv når vi kommer til korreksjonens avslutning oppdager vi at alt er slik det var før. Det er bare holdningen vi har til alt som forandrer seg – og da ser vi en ny virkelighet. Vi stiger over liv og død, over lysets hastighet.

Tomheten som oppdages er en vidunderlig ting. Jeg skjønner ikke hvorfor du trenger å klage over det. Tenk på kreftene som kan avdekkes i meg når jeg begynner å føle meg mindre enn alle andre, når jeg kommer nærmere vennene! På hvor fort jeg løper mot dem bare for å ta del i og miste meg selv blant dem! Hva kan bli bedre enn en slik gave? Hvordan kan du ellers bli inspirert?

Spørsmål: Ingenting er bedre enn det, men problemet er at sløret som dekker hjertet ikke går bort…

Svar: Det du nå føler er voksende fjernhet fra andre og i den grad vennene er knyttet sammen, trofaste og nær hverandre, er ikke du det. Det betyr at sløret allerede er løftet, eller i det minste en liten del av det.

Det finnes et ordtak: “Etter syv hudlag.” Det er ikke bare et ordtak; det refererer til de syv lagene av de syv nedre Sefirot i et Partzuf (de syv Sefirot som er mottakere).

Lagene skrelles av, det ene etter det andre og takket være det avdekkes tomheten du begynner å føle inni deg sammenlignet med den generelle intensjonen, gleden, begjæret, lengselen som vennene dine har. Du føler det er liv der, at det finnes noe som koker og bobler, mens du føler kald, mørk tomhet inni deg. Det er dette som skjer når hjertet åpner seg. Hjertet ditt åpner seg gradvis og sløret faller av. Du må være glad for dette.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 14/7/13, Leksjon 5

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 Spørsmål: Hvordan inkluderer jeg vennene i meg, så jeg alltid vil føle hva de mangler, for at jeg konstant kan fylle dem?

Svar: Jeg må simpelthen tenke over hva mer jeg kan gi vennen. Har du sett hvordan en mor behandler det lille barnet sitt? Hun betrakter det hele tiden og har kun tanker for det og for hva mer hun kan gjøre for det. Hun kan prate med deg, samtidig som barnet ikke forlater synsfeltet hennes.

Slik burde vi betrakte gruppen, siden det er den eneste verdifulle tingen vi har for å oppnå noe i dette livet.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 13/7/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når vennene er ordentlig innlemmet, føler jeg meg lykkelig over å glede skaperen. Hvordan kan jeg huske på at det er skaperen, at alt er under hans kontroll og at det ikke har noen ting med stoltheten min å gjøre?

Svar: Det står skrevet: “Jeg er den første og jeg er den siste.” Det betyr at uansett hva du gjør, så er det skaperen som gjør det. Alt du starter, uansett hvilken tilstand eller omgivelse du befinner deg i, så er det han som arrangerer alt. Uansett hva som skjer til slutt, så er også det arrangert av skaperen.

Hva er det han ikke ordner? Det finnes ikke noe slikt! Alt kommer fra ham!

Så hvor er jeg? Du er bare den som gjør sitt beste for at alt skal ordne seg. Men hvorfor? Tross alt er det han som ordner alt? Når du gjør slike forsøk holder du fast ved ham, det er alt og det finnes ikke noe mer enn det.

Illusjonen av at du eksisterer atskilt og uavhengig, at du gjør noe, at du tenker osv, er gitt deg for din egen skyld. Det er for at du skal oppnå realiseringen av at du uansett holder fullstendig fast ved ham og at dere hele tiden beveger dere sammen i dine ønsker, intensjoner, handlinger og alt.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 13/7/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →