Inlägg i kategori 'Høytider'

Nå sår vi lysets frø

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. “Pesach” er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i “Egypt”. På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for “minnet” om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: “og Israels barn stønnet under arbeidet” (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Nattleksjon i forbindelse med Hoshanah Rabbah – 19.10.11

Shamati #8, “What is the Difference Between a Shade of Kedusha and a Shade of Sitra Achra
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Shamati #243,Examining the Shade on the Night of Hoshana Rabbah
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Shaar HaKavanot, “Drushey Chag Succot”, Drush 6
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Omvendelse for verdens største egoist

Spørsmål: Hvordan kan jeg granske meg selv for å være sikker på at jeg utvikler meg i overensstemmelse med instruksene fra de grunnleggende kildene og ikke gir etter for min egen egoisme?

Svar: Det er dette vi har Elul, årets siste måned, for. Verden ble skapt fem dager før skapelsen av mennesket. Den dagen mennesket ble skapt, kalles den første dagen av det nye året. De fem tidligere dagene representerer de fem nivåene, de fem fasene. Du må derfor granske din virkelighet, det vil si, din omgivelse.

Du lever og oppfatter deg selv i henhold til omgivelsen din. Du gransker deg selv i forhold til den. Dere lever sammen, du og omgivelsen din. Før du “fødes” som kommunikativ, må du sjekke omgivelsen du skal ha rundt deg. I følge den, vil du se hvilket menneske du kommer til å bli.

Hvilken omgivelse velger du? Med andre ord, hva ønsker du å oppnå i livet ditt, i hele virkeligheten, i gruppen, i bøkene og det du hører fra læreren din? Finn ut hvordan du relaterer til det og hva det er du ønsker å oppnå.

Det er ikke enkelt. Du står overfor veldig vanskelige beregninger her. Synspunktene til det eksterne samfunnet har stor påvirkningskraft og tvinger oss til å fortsette å spørre: “Hvor befinner jeg meg – og hvor er alle de andre? Det finne millioner, milliarder andre, mens jeg bare er ett menneske”. Det er ikke lett å fortsette på denne veien hvis det er en personlig vei og ikke en vei som er allment godkjent av massene.

Du må holde hodet klart her. I henhold til hvilken standard gransker du denne veien? Den kan ikke evalueres i følge vanlige menneskers vurderinger. Du trenger heller ikke å tro på noen. Alt kan granskes og analyseres. Utfør derfor denne undersøkelsen og bygg opp ditt eget forhold til omgivelsen, læreren, bøkene og skaperen. Dette kalles “omvendelsen” i Elul måned.

Dette er veldig delikate tolkninger, som med tiden bare blir mer fintfølende. Det er som om de henger i løse luften, uten å ha noe å støtte seg til – det finnes bare tro over fornuft. Det er fordi du, etter å ha gransket alt i ditt ego, er nødt til å skille deg fullstendig fra det og bygge det spirituelle forholdet ditt over den.

Uten egoisme, uten å granske inni den, kan du ikke granske deg selv. Derfor må du være takknemlig for alle de egoistiske tankene og ønskene, som misunnelese, hat, vellyst, ergjærrighet og hovmod i forhold til virkeligheten, fiender og venner, kritikk av venner, læreren og skaperen. Alt kan granskes og med utgangspunkt i det fundamentet kan det nye nivået ditt bygges opp. Det kalles en ny begynnelse.

Når du har gransket hele virkeligheten din og den aktuelle tilstanden, begynner du, over alt dette, å få øye på målet du sikter mot. Når du har innrømmet alle de mulige lovbruddene til egoismen din (omvendelsens ord fra bønnen for Rosh HaShana) og har gransket og forstått din sanne natur, kan du forestille deg hva det motsatte betyr. Ellers ville det ikke være mulig.

Derfor skapte skaperen den onde tilbøyeligheten og Torah som motpart, som middelet som korrigerer den, siden den inneholder lyset som korrigerer. Har du, derimot, ingen ond tilbøyelighet, hvis du ikke har oppdaget og innsett egoismen din, da trenger du ingen korreksjon. Om du ikke har til hensikt å korrigere deg, da har du ikke bruk for Torah.

Du må først føle at det ikke finnes noen verre enn deg. Du ønsker å svelge over alle andre, å overgå dem, du er misunnelig på alle og hater dem. Anser du deg selv som det verste mennesket i verden? Kan du rettferdiggjøre det dårlige forholdet du har til noen, etter å ha gransket det grundig?

Innser du at hver eneste synder faktisk er avdekket inni deg og at du ikke har noe annet valg, da har du nådd omvendelsesbønnen for Rosh HaShana. Du opphøyer giveregenskapen, kjærligheten for andre – som er skaperen – og du ønsker at den må begynne å herske inni deg.

“Jeg skapte den onde tilbøyeligheten” betyr måneden Elul, de fem dagene innen begynnelsen på det nye året, tidsepoken for menneskets skapelse. I løpet av disse dagene skapes menneskets virkelighet, den forferdelige virkeligheten. Det er han som ser den som forferdelig, i stedet for å se den som full av lys og godhet – der kun skaperen hersker, bare kjærlighet og giverkraft.

Men takket være dette, ankommer han begynnelsen på det nye året, det nye nivået. Han har Torah, middelet for korreksjon, lyset som korrigerer. Nå vet han hvordan man anvender kraften i naturen, hvordan å utvinne den for sin korreksjon og å vende tilbake til det gode ved hjelp av denne øvre kraften. For meg er den øvre kraften den mer opphøyde giveregenskapen, sammenlignet med mine egoistiske egenskaper.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Skriv et brev i ditt eget hjerte

Når vi ønsker hverandre et godt nyttår og å bli “innskrevet i livets bok”, er ordene våre fyllt med den øvre kraften. Vi er tross alt knyttet sammen med hverandre gjennom gjensidig forberedelse og har utdypet egenskapene våre på den hvite bakgrunnen.

Den hvite bakgrunnen vi skriver på er den samme gjensidige garantien vi kan se for oss som gruppens “hvithet”. Mot den gransker jeg ønskene og egenskapene mine og ser hvordan de er i kontrast til gruppen og hvor upassende de er for samhold med den. Allikevel fortsetter jeg å skrive og gir ikke opp. Jeg fortsetter mer og mer å granske motsetningene.

Dette arbeidet, måneden før det nye året, er betinget av prinsippet om at “den som streber etter skaperen (Israel), lyset som korrigerer  (Torah) og den øvre kraften (skaperen)er èn. Israel er den som ønsker å knytte seg sammen med andre. Torah er lyset som korrigerer den onde tilbøyeligheten som kun avdekkes i arbeid med gruppen. Bare i gruppen ser vi  den onde tilbøyeligheten, som svart på hvitt – dersom jeg ser for meg gruppen som fullstendig “hvit” – korrigert. Og om vi ønsker å nå den generelle hvitheten, å oppdage skaperen innenfor samhørigheten vår, avdekkes han og vi mottar hans “underskrift”.

Vi skriver ned alle disse “registreringene” i våre egne hjerter, hver og èn i sitt eget. Menneskets hjerte er en helhet av “613″ ønsker som foreløpig er ukorrigerte; det er det onde, urene og knuste hjertet. Det er dette hjertet vi lenges etter å korrigere. Og korrigeringen skjer ved at vi knytter hjertene våre sammen.

I den framtidige tilstanden kommer alle hjertene våre, alle tankene våre, til å være knyttet sammen på en slik måte at sinnet og hjertet vil smelte sammen til ett – og vi vil alle sammen bli som èn. Ut i fra håpet om å nå den tilstanden, er det hver av oss skriver sitt brev.

Og når vi skriver på den måten, skriver vi ikke bare et brev. Vi skriver boken Torah i hjertene våre. For i virkeligheten forteller Torah oss om avdekkingen av det onde i oss – og om korreksjonen vi mottar ovenfra, fra den øvre “hvitheten”. Derfor skjelner vi den svarte formen fra den hvite, slik at vi kan skrive med den første på den andre. Men vi må også granske egenskapene til det hvite, det omsluttende lyset. Å lære å “skrive” er for oss bare forberedelsen for det omsluttende lyset til å komme og opplyse oss innenfra.

Derfor forblir det svarte svart og det hvite forblir hvitt. De er bygningens grunnmur. Men vi har allerede opptatt begge inni oss og utdyper oss i det, til det som kalles “torahs hemmeligheter”, stedet der både det svarte og det hvite smelter sammen til èn helhet. Men det er en hengivenhet som umulig kan uttrykkes skriftlig.

I det skrevne språket markerer vi ikke Taamim (smak), Nekudot (vokaler) og Tagim (kroner over vokalene) – den riktige skriveformen (dette indikerer hvordan de utelukkes i skriftlig hebraisk og hvordan man derfor må kjenne ordene for å vite betydningen av dem). Dette er fordi vi må oppnå dem ved vårt indre arbeid og tilføye dem til bokstavene.

Vi kan oppsummere det slik: Vi oppdager vår svarthet i forhold til gruppen når vi ser den for oss som om den er i den endelige, fullkomne, “hvite” tilstanden. Og når vi fullfører dette arbeidet, føler vi at vi har nådd en tilstand der skaperen må fullføre den, å “skrive under” på den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Mitt ønske er at alle når finalen

Spørsmål: Hva vil det si å gi opp alt for å nå det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt for det spirituelle er å bestemme seg for at målet mitt er å oppnå giveregenskapen, slik at bare denne får styre meg i en slik rekkevidde at mitt “selv” ikke lengre føles. Akkurat som du nå ikke føler skaperen, kommer du ikke til å føle deg selv.

Uansett hva som skjer, uansett om folk skjeller deg ut, eller hva som blir sagt om deg – ingen ting kommer til å påvirke deg.

Egoet ditt kommer til å vokse seg større og større, men du kommer hele tiden til å heve deg over det med giveregenskapen din. Og da kommer du til å ligne skaperen til en viss grad.

Du skjønner; vi kan irritere ham så mye vi orker, uten at det påvirker ham. Hvordan takler han det? Er den øvre kraften ikke i besittelse av et sinn, eller følelser? Nei, det er bare det at giveregenskapen er hevet over alt. “Kjærligheten dekker over alle synder!” Og om vi kommer dit, betyr det at vi er rede for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner. Og jo raskere du rykker framover, jo oftere kommer du til å falle. Det er som i sportsverdenen: den som når finalen er den som er best egnet til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, derfor kommer færre og færre fram til finalen. Da er det ikke til å undres over at mennesker faller fra på veien. Det er trist, men slik er naturens gang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Jeg ønsker at alle skal nå målet

Spørsmål: Hva betyr det å gi opp alt til fordel for det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt til fordel for den spirituelle virkeligheten betyr at man bestemmer seg for at ens mål er å oppnå giverkraften slik at bare denne egenskapen vil regjere inni meg, i så stor grad at mitt “jeg” ikke vil kunne føles lengre. Akkurat slik som du ikke kan føle skaperen ennå, vil du heller ikke føle deg selv. Uansett hva som skjer, uansett om mennesker forbanner deg eller hva de sier om deg, er det ingenting eksternt som vil påvirke deg.

Ditt ego vil vokse seg større og større, men du vil hele tiden løfte deg over det med din giverkraft. Deretter vil du være lik skaperen til en viss grad.

Du vil se at vi kan være så sinte på han som vi bare vil, og at dette ikke vil påvirke han. Hvordan klarer han dette? Har ikke den øvre kraften et sinn eller følelser? Nei, det er bare kjærligheten og den givende egenskapen som er over alt annet. “Kjærlighet vil dekke alle synder!” Om vi oppnår den, vil dette si at vi er klare for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner, og jo fortere du utvikler deg, jo mer faller du. Det er som med sport: Den som kommer til finalen er den som er best forberedt til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, og færre og færre når målet. Derfor er det ikke tvil om at mennesker vil falle av på veien. Dette er synd, men det ligger i tingenes natur.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/09/2011, Writings of Rabash

Feiring av at lyset ble gitt oss

Spørsmål: Hva er det vi feirer under høytiden Shavuot?

Svar: Under Shavuot feirer vi at Toraen ble gitt til oss. Det er dagen der alle som regnes som ”Israel” (”Isra-El” som betyr ”direkte til Skaperen”) ble gitt Toraen, metoden for selvrealisering gjennom fri vilje, istedenfor å komme til det forutbestemte tilstanden av tilfredsstillelse under påvirkning av Lyset som presser dem til det.

Det er heller tvert imot, for de er i stand til å se seg selv, hele virkeligheten og til og med Skaperen. I stedet for at Han utfører det, kan de selv bestemme seg for at de virkelig ønsker å nå dette målet, som om det ikke var Han som ga dem det.

Spørsmål: Det er altså bare gjennom det at vi ble gitt Toraen at vi klarte å oppnå fri vilje, friheten til å akseptere metoden og frivillig gjøre den til virkelighet, mens vi tidligere ikke hadde en slik fri vilje? Er det slik å forstå?

Svar: Helt riktig. Derfor blir dette ansett som frihet fra dødsengelen, ”å være en fri nasjon i vårt eget land (våre ønsker)”, å være fri. Hva innebærer en slik frihet? Nå er jeg i stand til å uttrykke mitt eget syn på hensikten med skapelsen og vår vei.

Kan du bytte til et annet formål? Nei, det kan du ikke. Kan du velge en annen vei? Nei. Hva er det som er så unikt med dette da? Jeg tar min del av det; Jeg tar en avgjørelse; Jeg velger dette ønsket; Jeg er til stede i denne prosessen. Ellers er jeg ikke det. Skaperen ga oss en sjanse til å delta. Dette betyr at jeg markerer meg selv og min selvstendighet, og dette skjer i den grad jeg identifiserer meg med Skaperen, ved å bli lik Han. Jeg er enten et dyr eller et menneske.

Fra den første delen av Morgenleksjonen 29. mai 2011, Shamati #40

Hvorfor liker vi å tenne lys?

Spørsmål: Hvorfor føler vi et velbehag når vi tenner stearinlys i et rom?

Svar: Vi forbinder det med varme, lys og håp. Det er slik vi oppfatter det i henhold til vår spirituelle rot.

Hannukalysene symboliserer resultatet av menneskets krig mot sitt eget ego. Hva er egentlig et stearinlys? Det er en kropp som er fylt med olje, en veke inni oljen og en flamme som brenner veken. Hver eneste av disse komponentene har en betydning: Kroppen er den spirituelle beholderen eller Kli, oljen symboliserer lyset Hochma som avdekkes for oss, og veken står for oppdagelsene vi gjør. Alt dette til sammen gir oss en flamme, lyset.

Når et menneske gjør nok indre oppdagelser, kjemper en krig mot egoet sitt og ønsker å reise seg over det uavhengig av den egoistiske tilnærmingen der alle hans handlinger kun har en mening, nemlig å tilfredsstille seg selv, og når han ønsker å bli kvitt sin egoistiske natur, så blir dette kalt ”Makkabeernes krig mot grekerne”.

På hebraisk kalles Makkabeerne for Makabim, som er en forkortelse av setningen ”De som søker skaperen, følg meg”. Vi distanserer oss i realiteten fra ”grekerne” inni oss – den rasjonelle tenkingen, det egoistiske ønsket om nytelse – og hever oss litt over alt det jordiske for i stedet å gi til hverandre og å elske vår neste. Nivået Bina betyr: ”Gjør ikke mot andre det du selv hater”.

Et stearinlys er med andre ord et flott og vakkert symbol på den spirituelle naturen. Det er derfor vi får en så god og komfortabel følelse når lys brenner.