Skaperen, idealet for kjærlighet og det å gi, burde alltid være skildret for oss på en tydelig og nøyaktig måte. Vi burde innse at vi til en viss grad kan forstå og avdekke dette idealet.

Dette betyr at skaperen er noe vi føler utenfor oss selv. Det finnes ingen tilstand der man oppnår skapelsen, og alt fornemmes i våre egenskaper og våre følelser.

Den høyeste egenskapen er Keter, i den fornemmer vi skaperen, det er egenskapen av å elske og å gi, et resultat av arbeidet i de ni lavere Sefirot.

Slik må vi innrette oss selv, etter denne stemmegaffelen, i forhold til den øverste tiende Sefira og vi må hele tiden tilpasse alle de andre Sefirot til den.

Dette er ikke lett, for riktig intensjon oppnår vi i gruppen under studiet ved å tiltrekke det øvre lyset fra Keters punkt, og ved å bruke alle de andre egenskapene. Alt vi gjør her i  denne verden når vi oppretter gjensidig forbindelse med hverandre er nødvendig for at vi hele tiden skal kunne sjekke hverandre via denne forbindelsen.

Den øvre delen til Keter må være atskilt fra oss. Vi må rense den mer og mer hver gang, vi må løfte den opp og skille den fra oss. Den må bli mer og mer gjennomsiktig i følelsene våre.

Deretter har vi åtte Sefirot: Hochma, Bina, Hesed, Gevura, Tifferet, Netzach, Hod og Yesod, ønskene våre som kan korrigeres, og Malchut, som ikke kan korrigeres.

Den øverste Sefira – Keter, den laveste Sefira – Malchut, og alt det vi kan forestille oss mellom Malchut og Keter finnes mellom dem som åtte Sefirot. I forhold til dette systemet er det vi arbeider.

På hvert nivå i utviklingen må du bare tenke over hvordan du kan løfte Keter ved å avdekke Malchut mer og mer og forsøke å se den som Keter i de øvrige åtte egenskapene.

Keter skinner nedover, og ved korreksjonenes avslutning sprer den seg på en måte som gjør at den smelter sammen med Malchut med hjelp av arbeidet i de åtte Sefirot mellom dem i 6000 år eller på 125 nivåer. De åtte Sefirot mellom Keter og Malchut er nettverket av våre gjensidige koblinger.

(148742)

Fra KabTV`s “Secrets of the Eternal Book”, 26/3/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Hvorfor begynner ikke Torah med Abraham, eller med samlingen på Sinai-berget, hvorfor begynner den med Adam, med skaperverket?

Svar: Det er for å hjelpe oss å forstå at knusingen av sjelen til mange deler er hovedsaken; og da blir Torah gitt kun for å samle og putte disse delene sammen igjen, å lime dem sammen, for så å oppdage skaperen i den sammenklistrede beholderen. Men om det ikke hadde begynt slik og om det ikke hadde vært noen knusing, så hadde alle de andre handlingene vært fullstendig meningsløse.

Derfor begynner Torah med Adam og ikke med Abraham, siden Abraham allerede er et resultat av knusingen og begynnelsen av korreksjonen. Den begynner heller ikke med skjenkingen av Torah, siden dette er mottakelse av verktøyet og planen for korreksjonen. Torah avslutter med total avdekkelse av skaperen som er i den fullstendig korrigerte og gjentatt forsterkede sjelen til Adam.

(147458)

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Vi ser vekslende perioder med ødeleggelse og skapning i jordens utvikling. Kan vi ser det som en analogi til utviklingen av menneskeheten?

Svar: Det virker som om naturen bare ødelegger hva den skaper. Faktisk er det en del av den evolusjonære prosessen der hver ny fase krever at man overkommer den tidligere tilstanden og bygge en ny fase over den.

Angående en mulig analogi til menneskehetens historie, alt dreier seg om essensen av utviklingen av ett eneste ego, vårt ønske om å motta, som er ut av balanse med den som skjenker.

Forvirringen stammer fra det faktum at mottakerønsket er delt i to deler:

– På den ene siden, lengter jeg etter å motta direkte til fordel for meg selv;

– På den annen side, er jeg villig til å gi noe til noen siden jeg vet at jeg vil dra nytte av det. Selv om jeg bare har gode følelser om min godhet, er det en klar belønning siden jeg ellers ville være tom for drivstoff til å gi.

Derfor drives jeg stadig kun av mottakerkraften. Uansett hva jeg gjør, gjør jeg alt for min egen skyld. Ingen makter å gi noe uten å beregne sin egen fordel. Selv en mor tar seg av barnet sitt fordi hun ville føle smerte hvis noe skulle skje med det. Hvis du fjerner smerten, ville bekymringen forsvinne.

I utgangspunktet er vi ingenting annet enn systemer av tanker og utfall. Mitt system ville aldri si seg enig i å gjøre ett eneste gram innsats hvis det ikke ser noen fortjeneste, respons, eller følelse i retur. Hele vår natur er ordnet på dette egoistisk viset, og det vet kun hvordan man beregner ting til sin egen fordel.

Derfor er all vår vennlighet, uansett hvor oppriktig den måtte være, en løgn. Vi kan ikke gi rent og betingelsesløst. Bare en person som er gal eller psykisk syk kan gjøre noe uten å beregne sin personlige fortjeneste.

Så, hvordan kan vi oppnå kraften til å gi for å balansere vårt vesen? Det er dette vi må finne ut av.

I alle tilfeller ligger denne kraften i naturen, den ligger på vårt skjulte plan, og det er nå vi foretar oppstigningen fra dyrets nivå til det menneskelige plan. Et menneske er allerede et skapt vesen som omfatter de to kreftene.

I mellomtiden bruker vi utviklingskraften av det menneskelige plan utelukkende på negativ måte, og ikke den positive som vi burde ha opprettet over det negative.

Dermed gjennomgår vi forferdelige tilstander langs en veldig vanskelig vei før vi bestemmer oss for at veien er dårlig, og at vi må fullføre den og balansere den med en god kraft.

Vi befinner oss faktisk på denne grensen, i overgangen fra vår negative utvikling til den positive fullførelsen.
[148003]
Fra KabTV er “A New Life” 3/2/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Hvilke giver-handlinger utfører vi nå, før vi har gått inn i den spirituelle virkeligheten?

Svar: For øyeblikket består våre handlinger av at vi sørger for at vennene kan komme til leksjonen og av å støtte hverandre, å holde sinnstemningen i gruppen oppe, og å sette et eksempel for andre i hvor vi lenges etter målet og hvor mye omsorg vi har for å organisere senteret vårt, slik at vi kan studere og ha ulike aktiviteter og begivenheter der for å oppnå samhørighet med skaperen.

Disseminasjon, studie på kampuser osv, er alle giver-handlinger. Vi utfører mange slike handlinger, men de mangler riktig intensjon. Dette er det største problemet vi har. Folk spør meg hele tiden: “Hva mer kan vi gjøre for å gi mer, for at mer blir gjort?”

Selvfølgelig kan vi gjøre mer, men vi må fortsatt holde øye med intensjonene og handlingene; det er veldig viktig. Vi må ikke forminske handlingene, hverken intensiteten eller mengden. Men vi må inspirere hverandre og minne hverandre på målet. Vi bør kunne føle kontakten i hver handling, og i den kontakten må vi begynne å føle tilstedeværelsen av skaperen som lyser for oss der.

Vi får lyset som endrer som resultat av innsatsen vi gjør for å knytte oss sammen. Lyset befinner seg i mottakerne, i Malchut de Ein Sof (uendeligheten), som ikke er knust, men hel og fyllt med lys fra Ein Sof. Men med hensyn til oss er lyset fra Malchut de Ein Sof i knust form etter alle verdenene, som betyr skjulthet.

Først er det skjult, men deretter er det knust og da går det gjennom enda flere inndelinger, nivåer der det forsvakes av filtere før det når frem til oss. Vi er nødt til å gjøre en innsats for å koble oss sammen, for å komme nærmere lyset som endrer som er i en sammenkoblet mottaker.

Når jeg prøver å tilkoble meg, begynner lyset som endrer å skinne på meg fra det punktet jeg gjør en innsats. Jeg samler opp og kobler sammen de knuste delene, samler og forener samfunnet og lyset skinner på meg derfra i forhold til mine handlinger.

Alle arbeider i henhold til hvor skjult det er for dem, i henhold til hvordan de er knust, og lyset skinner på meg i den grad jeg prøver å sammenkoble alle komponentene til èn, siden det er en hel mottaker som bare er knust med henhold til meg.

Dette bildet bør konstant stå foran oss.

(148083)

Fra morgenleksjonen, 14/11/14, “Writings of Baal HaSulam”

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Hvordan føler en kabbalist livet?

Svar: En kabbalist føler bare livet som et verktøy for inngangen til en høyere dimensjon, for å klatre høyere i gradene på den spirituelle stigen.

Alt som eksisterer i vår verden, også selve livet, er bare en betingelse for å kunne stige videre spirituelt. En kabbalist forholder seg derfor til vår verden på en praktisk, klar og streng måte.

Selvfølgelig kan han glede seg over materialistiske saker, som musikk, litteratur, kunst, naturen, osv. Men inni ham er retningslinjene alltid klare: Jeg gjør det for å avansere i oppnåelse av den øvre virkeligheten. Han føler skjørheten, ubetydeligheten og illusjonen i vår verden og skjønner at den dukker opp i tankene hans med hensikt.

På samme måte som bildene vi ser på dataskjermen ikke er noe mer enn elektriske signaler som skaper fremstillinger på plasmaet, er diverse menneskelige følelser også bare elektriske signaler. En kabbalist forstår illusjonen av alle materielle følelser, enten positive eller negative. Han ser at alt som omgir oss kun eksisterer i vår oppfattelse, inni oss.

Derfor er han ikke redd for døden. Han vet at den fysiske kroppen må dø, men oppnåelsen av den øvre virkeligheten, den såkalte sjelen, kommer til å eksistere i den utstrekning den ble korrigert mens den ennå var i kroppen, og kan fortsette sin korreksjon videre.

(146681)

Fra KabTV`s “Short Stories”, 22/10/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Etter at Abraham grunnla skolen sin, begynte han å utvikle den kabbalistiske metoden med studentene som ble med ham. Dermed skapte han tre systemer: et system for å studere, et system for formidling, og et system for å realisere kabbala.

Systemet med formidling tar hensyn til nivået av en persons utvikling. Alt avhenger av hvordan folk kan oppfatte det åndelige ideen, i hvilken grad den er nær dem og kan svare på deres forventninger, og i hvilken grad de kan påvise at dette systemet er gunstig for dem.

Senere, når de stiger og utvikler seg, vil de være klar til å forstå andre alternativer som læren tilbyr dem. Derfor bør en person alltid kontaktes på sitt eget nivå, på et språk som han forstår, så han kan tiltrekkes av å vite at du faktisk kan hjelpe ham til å innse hva han vil.

Dette er hva Abraham engasjerte seg i da han forklarte at det endelige målet for vår utvikling er kjærlighet og det å gi, og de som ønsker å oppnå det internt, i hvert fall til en viss grad, bør komme til ham.

Slik var det den neste fasen av utviklingen av Abrahams skole begynte. På dette punktet, ble det kalt Abrahams gruppe, siden alle medlemmene i gruppen begynte å arbeide med samhørigheten mellom hverandre og akseptere det faktum at enhet er over separasjon.

Når spranget av ego skjedde i det gamle Babylon og folk ønsket å bygge et tårn for å nå himmelen, det vil si til den øverste makt, foretrakk de en negativ kraft.

Abraham hevdet  imidlertid at negative krefter stammer fra den samme positive kraften og må bearbeides på en annen måte, ved å absorbere det som det vi kaller den venstre linje (den negative kraften). Han mente at egoet som vokser i folk bør studeres og bearbeides korrekt. Dette er grunnen til at perioden som fulgte utviklingen av Abrahams gruppe kalles Isak.

Riktig bruk av ego kalles ofringen av Isak, noe som betyr at vi binder vårt ego og truer med å drepe det, er fullstendig klar til å ofre det, selv om vi forstår at vi ikke kan oppnå skaperen uten det. På den annen side, kan likhet og likeverdighet med skaperen bare oppnås dersom vi begrenser egoet riktig. For oss er det som å kutte vårt eget kjød.

Vi lærer å kontrollere vårt ego, å binde det, takle det, og plassere det under egenskapen av kjærlighet og giverkraft uten å ødelegge det,  og uten å true det, og vi blir klar til å bryte vekk fra oss selv (siden egoet er hele selvet). Denne prosessen er en del av vår utvikling, og når vi gjennomfører den, har vi mulighet til å arbeide riktig, produktivt, og fokusert med egoet. Dette er essensen av historien om ofringen av Isak.
[146497]
Fra KabTV er “Short Stories” 10/15/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Det gamle Babylon var en vugge for forskjellige strømninger og spirituelle metoder. Før Abrahams tid levde babylonerne i fred, kjærlighet og vennskap slik Noas etterkommere hadde lært dem. Men etterat egoet vokste, begynte de å fjerne seg fra hverandre og brøt opp til mange grupperinger.

Hver gruppe begynte å tilbe en annen gud (egenskap eller kraft) i henhold til sine indre tilbøyninger. Det var ikke noen vanlig tilbedelse av stein eller trær, men av kreftene i naturen. Derfor dukket det opp mange guder som forbindes med svart eller hvit magi, astrologi, eller andre metoder og de eksisterer til denne dag.

Abraham opplevde en tragedie da han innså at han måtte skille seg ut fra de andre og skape en radikal ny læremåte. Forskjellen mellom hans læremåte og de andre var enorm, for hans metodologi baserte seg på bruken av negative krefter for å oppnå positiv oppstigning. Alle de andre læremåtene baserte seg på en metode der man blidgjør naturens negative krefter og lever med dem i fred og harmoni.

Abraham mente at det ikke fantes noe negativt i verden. Hvis noe synes å være negativt, så er det bare fordi vi bruker det feil. Når vi begynner å bruke de negative kreftene riktig, ved å heve oss over dem med hjelp av positive krefter, begynner vi umiddelbart å stige. Dermed er de negative kreftene faktisk vesentlige, siden de alle kommer fra skaperen som er god og gjør godt. Det er utelukkende vår bruk av disse kreftene som er feil. Det spirituelle systemet forplikter mennesket til å arbeide med seg selv for å plassere sine negative og positive egenskaper riktig.

Da Abraham begynte å forklare og spre metoden sin, oppstod seriøse konflikter med hans landsmenn. Han måtte derfor forlate Babylon og fullstendig løsrive seg fra alt hans hjerte og sinn visste på det tidligere stadiet, dvs å fornekte polyteisme og alle de andre spirituelle metodene. Han visste at alt som finnes er mennesket, samfunnet der mennesket ønsker å være lik skaperen, og skaperen selv.

(146494)

Fra KabTV`s Short Stories, 15/10/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Alt som står skrevet i Toraen foregår på et åndelig nivå, men karakterene var kabbalister og eksisterte i virkeligheten. Toraen snakker bare om en persons inntreden i den åndelige verden. Den beskriver ikke fenomener og begivenheter i det fysiske livet, snarere bare en persons indre vei mot å oppnå skaperen.

I denne forstand, var Adam og Noa virkelige mennesker som en gang levde på jorden. De underviste folk på kabbalistiske skoler, og kalte dem for sine barn eller etterkommere.

Siden hendelsene beskrevet i Tora skjedde på et åndelig nivå, er det umulig å si at alle har skjedd i det fysiske livet.

For eksempel, var det virkelig en oversvømmelse? I tusenvis av år med menneskelig utvikling var det absolutt mange typer naturkatastrofer. Men historien om flommen snakker om to kjennetegn ved den mektige kraften i vann, om et godt kjennetegn av giveregenskap som vann symboliserer (høyre side) og om en dårlig energi av vann som drukner, ødelegger, forårsaker tsunamier og lignende ( venstre side).

Historien om Noa er spesifikt om dette og ikke om noen global naturkatastrofe i vår verden.

Toraen snakker om hvordan personen forstår på hvilken måte han må heve seg over kjennemerket av dømmekraft som finnes i vann, og gjennom et slags forhold med denne kraften, kan han realisere seg selv riktig innenfor det. Han må bygge en ark, et riktig lukket miljø der vannets egenskaper vil være bra for ham, og ikke hensynsløse eller dødelige.

På sin tids kunnskapsnivå om styringssystemer, gjorde Noa en enorm oppdagelse for fremtidige generasjoner av kabbalister som gjorde det klart hvordan det er mulig å forvandle  de rå, kraftige, og mest truende naturkreftene til gode og nyttige.

Dette er fordi før Noa, var folk maktesløse i sin konfrontasjon med naturen, som små barn. Og hans metode gjorde det mulig å temme truende krafter i naturen. Så nivået til Noa var nødvendig på menneskehetens vei mot oppnåelse og kontroll av hele systemet av ledelse.
[146045]
Fra KabTV’s “Short Stories” 15/10/14

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Ebola-epidemien truer verden ved å sette menneskeheten i grenselandet mellom liv og død. Hvor kommer viruset fra og hva kan vi gjøre for å stanse det?

Svar: Ebola-epidemien tiltrekker hele verdens oppmerksomhet, men faktum er at vi har mange problemer å forholde oss til som er like alvorlige.

Alle problemene stammer fra ubalansen i medmenneskelige forhold. Det er vanskelig å utmerke hvilke av de problemene vi forårsaker vil føre til krig, sykdommer, tsunamier, eller vulkanutbrudd.

Det finnes mange naturlige faktorer som kan være mer truende for menneskeheten enn Ebola. Eksperter forventer, feks, et stort vulkanutbrudd i California. Vulkanaktiviteten er stadig økende der, og et utbrudd kan være nært forestående.

Hvis det skjer, kan asken dekke himmelen i en slik grad at vi ikke kommer til å se solen. Temperaturen vil synke til minus 50 grader celsius. Det er uklart hvordan vi vil klare å overleve under slike forhold.

Vi eksisterer innenfor ett samlet system, og ubalansen i dette systemet har nådd den kritiske røde linjen, som fremkaller de negative kreftene i naturen. Alt avhenger av nivået og typen av ubalanse vi forårsaker. Det er ingen som straffer oss med hensikt på denne måten, det er snarere systemets naturlige reaksjon. Når systemet er ute av balanse, slår det tilbake på oss.

Vi kan kanskje se på det som en straff, siden vi på tidligere nivåer ble utviklet av slag som presset oss fremover. Istiden er et slikt eksempel. Baal HaSulam sier at da planeten jorden ble dannet, gjennomgikk den flere faser av oppvarming og nedkjøling, og hver periode varte i ca tretti millioner år før jordskorpen hvorpå liv kan eksistere ble opprettet på toppen av denne gigantiske vulkanen.

Det har alltid forekommet ekstreme prosesser på jordens overflate, men de roet seg ned og brakte jorden i en balansetilstand som gjorde forekomsten av livsformer mulig. Temperaturforskjellen mellom vinter og sommer er for det meste ca 20 grader, noe som er en ubetydelig forskjell sammenlignet med hva som var tilfellet på denne planeten før den oppnådde balanse, da temperaturen steg til 2000 grader og sank til minus 50 eller 200.

Balanse ble oppnådd, der visse betingelser sørger for at vi kan eksistere. Levende protein eksisterer takket være jordens temperaturbalanse, i hav og på land.

Ettersom mennesket utviklet seg, hevet det seg over hele dette systemet. Alle naturens komponenter er koblet til ett og samme system; atmosfæren, havet og kontinentene. Jorden eksisterer ikke i henhold til lovverket i stater og nasjoner som er atskilt av grenser, men som en planet med èn økologi og generelle, kollektive, naturlige prosesser. Det er menneskene som bor på denne planeten som forstyrrer balansen.

Dette systemet har ingen intensjon om å straffe oss – det reagerer i forhold til våre handlinger. Derfor får vi det vi fortjener. Det slår tilbake på oss når vi på menneskelig nivå forstyrrer denne balansen. Lik en negativ faktor som forårsaker ubalanse, får menneskeheten et tilbakeslag.

(145769)

Fra KabTV’s “A New Life”, 19/10/14

Kategori: Helse, Krise, Spørsmål og svar, Verden, Vitenskap | Legg til kommentar →

Spørsmål: Kan jeg gå ut fra at enheten av vår totale ærefrykt, våre felles engstelser, til èn eneste engstelse er det som skaper skaperen blandt oss?

Svar: Våre engstelser – eller rettere sagt, angst –  skaper ikke skaperen, men forutsetningene for hans avdekkelse.

Engstelse er det vi kaller bekymring for vår materielle eksistens, men angst er noe over vårt fysiske liv, når jeg er i ærefrykt om jeg vil være istand til å eksistere i egenskap av giver. Det er ikke en gang det som bekymrer meg, for dette er også på en måte egoistisk, men slik at ærefrykten fungerer som en mulighet for lyset til å passere gjennom meg til andre, som gjennom en overgangskanal.

Bekymringen om jeg kan være en kanal for lyset til hele resten av verden er den rette ærefrykten. Når en person hele tiden forestiller seg alt på denne måten, nærmer han seg allerede en god tilstand, sammenkoblet med andre i èn intensjon. Da har vi mulighet til å bli en bred kanal som formidler lys, en mottaker der vi kan føle skaperen.

Derfor er jeg hele tiden i ærefrykt for om jeg vil klare å formidle alt dette gode gjennom meg, hele denne korreksjonen som skaperen ønsker å frembringe i hele menneskeheten. Jeg ønsker bare å være et verktøy for bevegelsen av krefter som korrigerer andre.

(145618)

Fra kongressen i St. Petersburg, første dag, 19/9/14, Workshop #1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar | Legg til kommentar →