Spørsmål: Er bønnen vår aspirasjon mot skaperen hvert minutt? En bønn er ikke ord, er det?

Svar: Absolutt ikke! Hvorfor skulle vi trenger ord hvis skaperen eksisterer i hjertet mitt, former det og forlanger fra det en bevisst respons, en reaksjon på Ham?

Han eksisterer dypeste i mitt hjerte. Jeg føler hva han gjør inni meg og jeg må svare på det akkurat der i hjertet. Gruppen, menneskeheten, verden, familien min og alt annet eksisterer kun så at i dypet av mitt hjerte hvor Han sier noe til meg, vil jeg svare på det.

Dermed er det ikke behov for noen ord her. Men min riktige reaksjon til hva Han igangsetter inni meg betyr tilkobling og sammenslåing med Han.

Jeg former min reaksjon til skaperen gjennom gruppen, gjennom menneskeheten, ja gjennom alt som skjer med oss.

¨Det er derfor vi sier at denne verden er «skjult» (Olam). Den vil begynne å bli avslørt når mine egenskaper blir helt identiske med Hans, når jeg begynner å handle sammen med Han på det nivået hvor Han vekker meg. Som det sies «Jeg er for min elskede, og min elskede er for meg.»

Novosibirsk Convention 12/9/12, Leksjon 5

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg må føle venner som en del av meg, som den viktigste delen. Akkurat som en mor føler at hennes baby er det viktigste i verden. Hun setter mer pris på barnet enn seg selv.

For å kunne gjøre dette utfører jeg forskjellige handlinger i gruppen som trekker det reformerende lys, så det vil forme den nye egenskapen i meg, givergleden. Da oppdager jeg kjærlighet til de jeg hatet før.

Det er flere stadier på denne veien: Først kommer jeg til gruppen å studere med venner. Det ville vært bedre om jeg kunne klare meg uten dem- f.eks hvis jeg kunne betale læreren for privat undervisning slik at vennen vil forsvinne. Men læreren forteller meg: ”Du trenger dem, til den grad du har kontakt med venner, vil du være i stand til å forstå hva jeg har å si, hvis ikke vil du forbli døv.”

Hva slags betingelse er dette? Jo mer vi er koblet sammen, dess bedre forstår vi læreren. Dette er veldig merkelig.. Det finnes ikke noe lignende andre steder.

Så forteller læreren sammens med kildene oss at ”Hvis dere elsker hverandre, vil dere føle det materiale vi studerer. Du vil ikke bare forstå det, men føle det, du vil oppdage en ny virkelighet i forbindelsen dere imellom. Hvis dere kobler dere sammen, som fingrene på en hånd, vil dere oppdage den øvre virkeligheten, den øvre verden!”

Det er rart! Så hva må vi gjøre?

”Prøv!” forteller de meg. Jeg begynner å prøve, og hvis jeg virkelig prøver å koble til venner føler jeg motviljen. Det oppstår konflikter og problemer, gjensidige grunnløse beskyldninger, og det er umulig å overkomme dette. Det virker som det ikke er så lett. Hva er argumentene egentlig om? Det handler om et spirituelt problem: enten om å koble sammen for å avansere mot skaperen, eller skille lag. Dette er ikke et argument om små- problemer i denne verden, men en spiritul krangel mellom ”Moses” og ”Pharao”.

Som et resultat føler jeg meg hjelpesløs, og i stedet for kjærlighet til venner oppdager jeg motvilje og deretter hat. Så begynner jeg å jobbe mer og mer intensivt.’

Hvis jeg f.eks har 50 kg hat og jeg dekker det med 15 kg kjærlighet. Dermed anskaffer jeg meg en spirituel beholder. Vi har tross alt prøvd så hardt vi kunne å overkomme hatet med hjelp av en gjensidig bønn, og som et resultat vil vi føle kjærlighet mellom oss.

Dette er veien til den spirituelle verden som vi bare kan oppdage i koblingen mellom oss – det finnes ingen andre steder der det kan bli avslørt. Jeg hører dette om og om igjen, helt til jeg etter flere månder skjønner at dette er veien, helt til jeg aksepterer det inni meg.

Men nå aksepterer jeg ikke dette, akkurat som en pasient som er allergisk mot en bestemt medisin, er jeg allergisk mot ekte spirituel kjærlighet.
Fra den 1^st  delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/24/13, Writings of Rabash 

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Love, Unity | Add Comment →

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra Daily Mail):«Å gi en klem til noen du er glad i er ikke bare en fantastisk måte å knytte bånd – det har i tillegg forskjellige fysiske fordeler.

«Forskere har oppdaget at hormonet oxytocin slippes ut i blodbanen når du holder en venn inntil deg. Det senker blodtrykket, reduserer stress og angst og kan til og med styrke hukommelsen din.

«Men du må være selektiv i hvem du klemmer. Å høflig omfavne noen du ikke kjenner kan ha motsatt effekt, ifølge forskning fra universitetet i Wien.

«Oxytocin, et hormon som produseres i hypofysen, er særlig kjent for å forsterke bånd, sosial atferd og nærhet mellom foreldre, barn og par.

«Økt oxytocinnivå er for eksempel funnet hos partnere i funksjonelle forhold. Hos kvinner produseres det dessuten under fødselen og ved amming, for å forsterke morens bånd med barnet.

«Klemming kan også formyke personligheten din. Forskerne sier at de som klemmer dem de er glad i ofte, over tid, blir mer empatiske.

«Neurofysiolog Jurgen Sandkuhler sa, «Den positive effekten kommer imidlertid bare dersom menneskene stoler på hverandre, dersom de assosierte følelsene forekommer gjensidig og dersom korresponderende signaler sendes ut.

«Hvis folk ikke kjenner hverandre, eller hvis klemmen ikke er ønsket av begge parter, går effekten tapt.»

Min kommentar: Dette er bare begynnelsen av kunnskapen om behovet for å skape et vennlig miljø for alle mennesker og særlig for barn hjemme og på skolen! Det er en av de første betingelsene for metoden med integrert undervisning.

Kategori: Helse, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Nyheter, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →