Skriv ned og lær deg hva intensjonen må være under leksjonen: Å smelte sammen med hverandre som én mann med ett hjerte, innenfor et system av samhold som kalles ”gjensidig garanti”. På den ene siden føler mennesket seg selv, og på den andre siden kjenner han over denne følelsen en så sterk tilknytning til andre at han ikke er i stand til å utføre en eneste fri handling. Det er slik et trofast medlem av gruppen må forholde seg til sine venner.

Det føles som om jeg er flettet inn i et edderkoppnett der jeg mottar alle inngående og utgående signaler. Jeg har ikke noe for meg selv i hjertet eller hjernen. Nå er det kun ett punkt som står igjen, som konstant lengter mot dette nettet med all sin styrke og som ønsker å ofre seg selv for det.

Dette er avvisning av eget ego. I den grad jeg ofrer meg selv for andre, påvirker det øvre lyset meg og gjør meg til en del at det felles nettet. Da føler jeg hvordan jeg på den ene siden er trofast mot det, og på den andre siden hvordan alt er mitt.

Det er akkurat slik en mor gir alt av seg selv til sitt barn, og de begge føler at barnet er hennes. Det ene eksisterer ikke uten det andre. Dette blir nevnt i The Songs of Song: ”Jeg er til for min elskede, og min elskede er til for meg”. Det er slik vi må jobbe.

Fra første del av Morgenleksjonen 09/12/2010, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Egentlig liker jeg ikke vennene mine i det hele tatt. Hvilke tilstander kan hjelpe meg med å finne skaperen i gruppen?

Svar: I den grad du ikke liker vennene dine, liker du heller ikke skaperen. For å finne lyset, trenger du en beholder av kjærlighet. Jeg knytter meg til de indre punktene i vennene mine, med deres spirituelle ønske.

Om man er del i gruppen, er det helt sikkert at det er skaperen som har ledet en dit. Skaperen ga punktet i hjertet til vennene mine, og det er derfor vi er sammen. Jeg må knytte alle egenskapene som jeg ser i mine venner og i meg selv til dette indre punktet.

Disse egenskapene må bli støtten, selve grunnlaget for vekst og utvikling av dette punktet. Alle våre ønsker vil være med på å bygge en ny spirituell Partzuf rundt det.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Om du oppnår det du ønsker deg mest av alt ved å gå gjennom mye smerte, bør du være like takknemlig for det vonde som for det gode. Det er helt klart ikke lysets vei, men slik er livet. Vi kan likevel kun utvikle oss ved hjelp av lyset, slik det står skrevet: ” I ditt lys skal vi se lyset”.

Hvorfor kan jeg ikke føle ondskapen før den slår til og smerter meg? Hvorfor kan jeg ikke komme i forkant av slagene? Jeg vet jo at det er mulig! Om jeg tar del i gruppen, oppnår jeg en bevissthet om min ondskap gjennom vennene mine. Det er ikke lyset som kommer ovenfra som avslører dette for meg, men jeg oppdager det og kjenner det igjen selv.

Om jeg prøver å gjøre en innsats for å oppnå samhold med vennene i gruppen, ser jeg at jeg ikke klarer dette og føler meg totalt ubrukelig. På samme tid vil jeg likevel motta støtte fra det mektige målet, rope på skaperen for å be om hjelp og utvikle meg.

Når jeg har tatt imot det omsluttende lyset, vender jeg meg mot gruppen igjen, kun for å føle bitterhet på nytt og for å rope på skaperen for å be om hjelp enda en gang. Han gir meg lyset som endrer. Skaperen trekker meg nærmere seg, og holder meg oppe. Jeg begynner å føle, forstå og oppnå mer, og utvikler meg derfor videre. Slik repeterer syklusen seg.

Dette er en ustoppelig handling som ikke kan brytes, som må utføres med uendelig hyppighet, og du må delta hele tiden. Din bønn til skaperen og gruppen, samtidig som du tar imot det omsluttende lyset, skjer automatisk. Det ene følger av det andre.

Du bare ”trykker på pedalen” for å bevege deg i riktig retning, mens du derimot ikke er interessert i hvordan alle ”tannhjulene” roterer i ”motoren”. Så hvorfor venter vi på at slagene skal komme?

Fra Morgenleksjonen 03/12/10, Writings of Rabash, Brev 24

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Vi kan ikke oppnå GAR, de første tre Sefirot på hvert nivå. De er ikke en del av skapningen. ”Bokstavene”, det vil si skapningene og ønskene der lengselen etter å bli lik skaperen vekkes, starter kun med ZAT, den laveste av de syv Sefirot.

Hver Partzuf er derfor delt i to. Den øvre delen består av Keter, Hochma, Bina og den øvre del av Bina (GAR de Bina), som er del av skaperen (den øvre delen, den som produserer). Den nedre delen av Bina (ZAT de Bina), Zeir Anpin og Malchut av hvert nivå, tilhører skapningen.

Helt til den siste korreksjonen (Gmar Tikkun) jobber vi kun i ZAT, den nedre delen av hvert nivå. Det er vårt område. Det betyr at vi handler der Malchut løfter seg til Bina, og kan falle ned igjen. Kun i dette området der Malchut og Bina, barmhjertighet og dømmekraft, omgås, er det mulig for oss å eksistere, lære og få følelsen av noe, men ikke over dette nivået. Malchut stiger ikke høyere enn ZAT de Bina.

Hva som skjer når loven om Tzimtzum Bet (den andre restriksjonen) utslettes og vi begynner å jobbe under loven om Tzimtzum Aleph (den første restriksjonen), vet vi ikke ennå. Vi lærer alt gjennom våre ønsker (Kelim, beholdere).

Det er derfor uklart hvordan vi kan oppnå det som ikke har et ønske om å få: I Keter, Hochma og GAR de Bina finnes ingen Kelim, dette er ikke en skapning. Dette er på en måte skaperens hjerne, hans plan for hvordan han kan gjøre deg til et menneske. Det er derfor de er en del av han, og ikke du.

Når jeg avdekker skaperen, er det nok for meg å stige opp til midten av Bina. Gjennom dette blir jeg kjent med han, og med all den oppnådde styrken til Bina faller jeg tilbake til Malchut og gjennom dette oppnår jeg nivåene Hochma og Keter.

Først løfter jeg hele meg til Bina, og oppnår nivået der man ”gir for å gi”. Etterpå faller jeg nedover igjen fra Bina, og oppnår å ”ta imot for å gi”. Jeg når til og med Keter, men blir kun kjent med det ”gjennom hans handlinger”. Det finnes i GAR, ikke i mitt eget ”jeg”.

Når vi lærer noe i denne virkeligheten, blir vi ikke kjent med kjernen til fenomenet i seg selv, men vårt inntrykk av det, vår reaksjon på ”noe” siden alt kun skjer innenfor vårt eget Kelim eller følelser.

Fra Morgenleksjonen 03/12/10, Talmud Eser Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →