Gjennom vakre byers slumområder

Spørsmål: Hva skal jeg gjøre når jeg befinner meg i en tilstand der jeg ikke har mer styrke, ingenting påvirker meg og jeg ikke vet hva jeg skal gjøre?

Svar: Dette står beskrevet i det ukentlige kapittelet fra Toraen: ”Og barna av Israel sukket på grunn av slaveriet”. Etter at mennesket forstår at han ikke har noen kraft, kan han ikke gjøre noe annet enn å be.

Før så han på seg selv som veldig stor, skarp og intelligent, og trodde han kunne utvikle seg på egen hånd, ved hele tiden å legge seg opp kunnskap gjennom innsats og handling. Selv om han til nå har utført et tilfredsstillende antall handlinger, vil han se at han ikke har oppnådd noen ting gjennom dette.

Hvorfor må mennesket da utføre disse handlingene? For å forstå at han ikke vil oppnå noen ting. For å oppnå den tilstanden av tomhet, må mennesket bruke en enorm mengde av kraft.

Jeg jobber, og tenker at ved å gjøre det bygger jeg de nydelige ”lagerbyene Pithom og Ramses”, legger meg opp kunnskap, og snart vil jeg kunne avdekke, se og føle alt. Jeg legger ned mer og mer innsats, fordyper meg stadig mer i studiene  for kun plutselig å innse: ”Hvor mye har jeg lagt ned i det, og hvor mye har jeg oppnådd? Jeg har ingenting. Hva skal jeg nå gjøre? Hva vil det bli av meg?” Jeg vet ikke, men jeg ønsker helst å falle i en dyp søvn. Bare gi meg en sovepille slik at jeg kan få sove og aldri mer må stå opp.

Det er slik mennesket føler seg i det øyeblikket, utslitt og kraftløs. Han begynner faktisk å forstå at han ikke vil oppnå noe på denne måten. Først forstår han ikke en gang hva det er, og føler kun at han ikke har et ønske om noen ting. Så våkner han opp og fortsetter. Ved et visst punkt begynner han å forstå at han på egen hånd ikke vil oppnå noe som helst og at han trenger den øvre kraften: ” Om skaperen ikke kommer og hjelper meg, vil jeg ikke selv kunne gjøre noe”.

Han begynner å tenke på denne måte kun etter 15 til 20 ganger, eller kanskje til og med 30 til 40 ganger, at han har forsøkt å utvikle seg på egen hånd kun for å oppnå skuffelse og falle ned i fortvilelse. Dette kalles årene i egyptisk eksil, helt til de har ”sukket på grunn av slaveriet”. For egoet mitt bygger jeg ”lagerbyene Pithom og Ramses”. For mennesket i meg som ønsker å oppnå spiritualitet, vil disse byene framstå som fattige, stakkarslige og tomme og jeg har ikke tro på at de kan gi meg noen ting.

Jeg begynner å dele meg selv i to. Hva betyr det om jeg faktisk har kunnskap og intellekt, kan diskutere læren om kabbala på en perfekt måte og til og med kan gi inntrykk av at jeg forstår alt? Det tjener ikke noe. Sannheten er at jeg ikke har oppnådd spiritualitet. Jeg kan snakke om det hele dagen og hele natten, men oppnår jeg det eller bare snakker jeg om det? Jeg bare snakker om det.

Da forstår mennesket at han nå kun trenger hjelp ovenfra, en øvre avdekking, den øvre kraften, noe annerledes som ikke er opp til han. Han forstår at med det han har, er det umulig å oppnå spiritualitet. Til slutt roper han ut, slik det står skrevet: ”Og barna av Israel sukket på grunn av slaveriet”.

Det er en utfordrende vei, og mennesket må gå gjennom slike tilstander mange ganger. Kun omgivelsene kan hjelpe han med dette, og ingenting annet. Omgivelsene kan støtte og beskytte han, og samtidig fremme utviklingen hans.

Hvem vet ellers når han vil våkne opp igjen? Om det ikke skjer ved hjelp av omgivelsene, vil det skje ved et endret Reshimo (spirituelt informasjonsminne) som han vil bli skjenket av barmhjertighet fra oven og dermed blir han gitt en ny tilstand. Ingen vet likevel når dette vil skje.

Derfor er det slik at når mennesket blir værende i en god tilstand, når han er opplyst av lyset og føler at han har masse krefter, må han knytte seg til omgivelsene så mye som mulig for å kunne ta imot styrken som han vil ha bruk for når han blir svak igjen. Da vil han oppleve en nedtur som en treghet, og begynne å løfte seg igjen siden han satte opp farten på tiden før han falt.

Fra første del av Morgenleksjonen 24/12/10, ”Perfection in Life”

Kommentarer / Spørsmål